II.
Fra en knagg ved døren tok Sigvard sin lue, en rund vinterlue av fåreskinn, han surrret også et ullent skjerf om halsen, det var ennå tidlig vår, og frosten hang lenge i luften ved det kalde elvedrag. Så gikk han ut gjennom den brede dobbeltdør. Kromadamen Kaisa ble stående og se etter ham, det ble stille en stund rundt det store bord, man kunne høre Sigvards trinn nedover noen tretrapper, som førte ned til en brygge. Kaisa bøyet sitt magre hode fremover og stirret inn i mørket, hun var som en uhyre forstørret ravn på utkikk. Det var intet annet å se enn et dinglende lyktelys nede på bryggen, det var Sigvard, som gjorde båten klar. Kaisa lukket den store dør.

Mens hun holdt på med dette, kom et nytt menneske inn i krostuen; det var en kvinne, som kom inn fra trappegangen, og hun beveget seg omkring i stuen på en ganske merkverdig lydløs, glidende måte, hun hadde et slags filttøfler på føttene, så hennes trinn ga ingen støy. Hennes tilsynekomst vakte ingen synderlig oppmerksomhet blant folkene der. Alene seilmakeren sa halvhøyt:

– Det er Signe, som kommer inn fra skjærene.

Så nikket han til henne og hilste: God aften, Signe. Hun svarte ikke, hun så ikke en gang på ham, hun gled tvers over gulvet hen til vinduet, hvor hun forsøkte å fange et syn utenfra mellom flikene av det mønstrede gardin, og skjønt vinduet sto aldeles mørkt bak gardinet, vedble hun lenge å stirre inn i dette mørke, det var over hennes håpløse foretagende noe ivrig og målbevisst, som om hun var kommet i en bestemt hensikt, som var hennes egen, og som ikke vedkom andre. At hennes tilsynekomst på dette sted ikke var usedvanlig, kunne man forstå av folkenes interesseløshet, hun ble nærmest mottatt med uvilje, for så vidt som uvilje kan fremgå av en hardnakket stumhet. Hun så ut til å være førti år, kanskje var hun yngre, men noe visst utslitt i ansikt og skikkelse ga henne alder; hun var temmelig blek, hennes hår var strøket glatt opp fra tinningen og hennes drakt var meget fattig, hennes kjoleermer altfor korte, så hennes magre hender stakk langt frem. Da hun hadde stirret en stund ut gjennom det sorte vindusglass, gled hun tilbake igjen i stuen. Hun ble stående et øyeblikk ved døren ut til trappegangen og støttet haken i sin lange hånd, fullstendig fordypet i ettertanke, i stum og rådløs ettertanke, så gikk hun ut i den mørke gang, - dette var Signe, som seilmakeren hadde kalt henne – og hun var Ann-Maris mor.

Men det var ét menneske som hadde fulgt hennes besynderlige vandring gjennom krostuen med en viss oppmerksomhet, det var Kaisa, det var dog ikke en oppmerksomhet av interesse, men mere av ergrelse, den gamle heks ga nå og da fra seg et grynt av forakt, hun beveget sitt hode med de dinglende øresmykker i takt med Signes vandring som for å markere, hvor motbydelig hennes hele fremtoning var, og da Signe forsvant inn i trappegangen, utstøtte den gamle en hard og forbitret latter.

En av mennene ved bordet bemerket:
– Det er besynderlig, at hun aldri sier noe, skjønt hun alltid går omkring, som om hun var beklemt av nyheter.

En annen svarte:
– Det er fordi hun alltid har sine anelser på denne årstid. Hun kommer sikkert ute fra skjærene nå, hvor hun har stirret etter lanterneglimt i havgapet. Hun lider av den samme sykdom som heksen Kaisa der inne og seilmakeren – hun håper ennå

En tredje innvendte:
– Men jeg finner meg allikevel bedre til rette med Signe, fordi . . .

Han fullførte ikke setningen, men gjorde en betegnende gestus mot pannen.
– Hun er ikke riktig klok, ja vel, hvisket skomakeren med sin hese røst, - han la til: som om det skulle gjøre det bedre. Hun skulle ikke ha lov å gå omkring her nede til uhygge for oss, det er alltid no forstemmende ved henne, hun er som en av disse grå, rare tåkefuglene, som sitter på skjærene om høsten.

En av de eldste i laget, en av dem som hittil hadde sittet taus og tygget på sin pipe, reiste seg nå; det var losoldermannen, en staut, bredbringet skikkelse, hvis blide, aldeles lyseblå øyne glimtet så forunderlig barnlig i hans brunbrente og med rødt skjegg overgrodde ansikt; han var sikkert over sytti år, men sunn og hard i helbreden som en ekestamme. Alle så forbauset på ham, man var ikke vant til å se folk reise seg og opptre som i forsamlinger, et par av de yngre undertrykte lydelig en knisen.

Losoldermannen sto litt og pattet på sin pipe, da han la merke til de andres munterhet, gikk det noen hurtige, hvite blink gjennom det blå i hans øyne, derpå begynte han lavmælt og stille, så lavmælt, at det uvilkårlig påkalte oppmerksomheten, alle ble tause, lyttende:

– Du spurte meg for litt siden, seilmaker, hvorfor jeg satt så stille her i kveld uten å si noe. Jeg tenkte, for jeg var kommet med det forsett å tale et alvorlig ord med dere karer, og jeg visste ikke riktig, hvordan jeg skulle gripe saken an. Det er så vondt å snakke åpent om det, som innerst inne besværer oss alle, men jeg tror det er nødvendig nå. Jeg har levd her ved fergestedet lengere enn noen av dere andre, jeg kan huske det lille stedet vårt fra mere enn et halvt hundre år siden, og jeg kan ikke komme bort fra, at vi var lykkeligere den gang, meget lykkeligere, både de som bodde i de fattigste små hyttene og de som hadde det gildere. Det var samhold her, godt kameratskap, alle gledet seg over å se stedet vokse, det var også glede ved selve arbeidet. Og det var barmhjertighet blant menneskene. Jeg husker, at når det gikk noen av oss dårlig, eller når sorgen rammet et hjem, så var vi alle villige til å hjelpe og trøste og gjøre det med glede. I det hele tatt hadde alle en lys tro på arbeidet og fremtiden, forholdene var visselig meget enkle, men da enhver var i inderlig samhørighet med sitt eget virke, rådet gjennomgående tilfredshet i alle forhold og fremfor alt en sterk og ubrytelig fremtidstro. Ja, denne voldsomme tro på fremtiden . . . . Er det ikke sant hva jeg sier kanskje, de fleste av dere husker det.

Alle kviet seg for å svare. Rugget urolig på stolene, stirret på alt annet enn på hverandre. Men den alminnelige forlegenhet utløste en så heftig damping på pipene, at nye strømmer av gulhvit røk begynte å bevege seg i den tykke luft, danne knokkellinjer og mektige figurer, spre seg til hengende slør, som skiftet i mangeslags farver under petroleumslampens stråler. I dette røkslør viste Ann-Mari seg plutselig igjen med favnen full av nye ølkrus. Kanskje var det belysningen i den røkmettede luft, som la en usedvanlig farve over hennes unge ansikt, en blussende rosafarve, en vrederødme; hennes øyne stirret på skomakeren med dette åpne, forunderlige blikk, som er eiendommelig for krenkede barn, Ann-Mari var jo den gale pikes datter og hun hadde gjennom den åpne dør hørt skomakerens onde ord om moren. Skomakeren oppfattet bebreidelsen, men han bare hveste: Jenta? Hva vil jenta? Og vred seg unna; Ann-Mari gikk ut med de tomme krus.

Det kunne sees, at losoldermannen kjempet for å bevare sin ro, han drakk det store kurs besindig halvt ut og så fortsatte han i det samme langsomme tempo som før:
– Så kom planen om «Lykkens Prøve», skuta som skulle være gildere enn noen annen skute på kysten. Kanskje er det no formastelig i en sånn tanke, men at denne herlige skute ble bygget og bemannet av folkene omkring fergestedet og av ingen andre, det var i alle fall et tegn på det samhold og det mot, som hersket blant oss. Enhver av oss brakte det beste. Seilmakeren der borte kan ennå ikke glemme den fine riggingen og heller ikke tømmermannen, sme´n og skipsbyggeren og de andre kan glemme sitt arbeide. Vi la alt i skuta, vårt arbeide og alle våre spareskillinger. Og ennå bedre, vi satte ombord vår beste ungdom. Da så skuta gikk ut sundet hin dag for 20 år siden, seilet den med vår tro ombord. Alt vårt håp ble tilbake. Skipet kom ikke igjen, vi skulle ikke se mere til det, det siste vi skulle se av det var vimpelen i horisonten og så ikke mere. Men håpet ble tilbake. Det er dette håpet og våre drømmer om det forsvunne skip, som har maktstjålet alle her, og som i løpet av disse tyve år har lagt elendigheten over stedet. Ja, således er det, kammerater, motet er tatt fra dere, - dere har gitt alt bort og bare ventet på, at dere skal få det igjen. Men arbeidsgleden kan ikke trives i denne lengsel. Mismot, ondskap, fattigdom og motløshet gror over oss. Hvis vi alle lar dette håpet falle, så går alle til grunne. Vi burde nå en gang bli enig med oss selv og Vårherre om, at det ikke mere er å håpe på og ikke mere å drømme om. Og så skal vi la fortiden ligge, den fortid som henger fast i oss som en lenke, den skal vi la ligge, og så gå over til å arbeide på fremtiden med nytt mot.

Han ble avbrutt av et rop, et rustent, brøllignende rop, det var gamle Kaisa, som var kommet inn i skjenkestua, hun sto over ham med krummede fingre. Det var likesom det gikk en frostiling av hat gjennom stuen. Den gale pike hadde satt seg stum og nidstirrende ned på terskelen, i tobakksskyene lignet hun virkelig en av hine selsomme, gråhvite tåkefugler ytterst fra skjærene.

– Du har ikke noe å si oss! ropte fergemadammen rasende, hva har du gitt til skipet? Ingenting! Men vi har gitt våre sønner, Tobias og Elias og sme`n og andre har gitt sine sønner. Også jeg har gitt min eneste sønn. Han var atten år den gang, yngste jungmann med «Lykkens Prøve». Når han kommer igjen, skal han få eget skip å føre, en ny stolt skute, finere enda enn «Lykkens Prøve». Du skal ikke ta håpet fra oss, oldermann, det har du ingen rett til, hører du?

Hun gikk tett inn på ham. Det var likesom hun ville gripe ham om strupen med sine taterklør. Losoldermannen rykket tilbake, nå hadde beherskelsen forlatt ham:
– Fordømte heks! Ropte han, det er du som mere enn noen annen øker elendigheten her med ditt håp og ditt brennevin.

I dette øyeblikk ble ytterdøren slått opp og i tunge sjøstøvler kom selve fergemannen Johannes inn. Han stanset og overskuet stuen.

– Nå, er det sånn igjen, mumlet han.

Høyt spurte han utover folkenes hoder:
– Jeg hører fergen komme over elven, hvem er gått ut?

– Sigvard, var det noen som svarte, det ble ropt derover fra den andre bredden.

- Hvem kan komme så sent? Undret fergemannen.

Losoldermannen så seg om:
– Hvem mangler vi her i kveld? Gamle Gotfred?

– Ham kan det ikke være, han ligger og strir med døden ble det sagt i ettermiddag.

– Så den nye presten kanskje?

– Heller ikke, han er nok hos Gotfred.

– Det kan også være en fremmed, sa oldermannen.

Det gamle slagur begynte å trekke opp til slag, en lang rusten rallen før slagene kom, monotone og melodiske, således som det gamle ur hadde talt tiden for menneskene i mange ganger mere enn tyve år.