Fergestedet - Kapitel II. Sven Elvestad
Difficulty: Medium    Uploaded: 1 month, 2 weeks ago by DavidKenstad     Last Activity: 9 hours ago
4% Upvoted
12% Translated but not Upvoted
95 Units
16% Translated
4% Upvoted
II.
From a peg by the door, Sigvard took his hat, a round winter hat made of sheepskin, he also wrapped a woolen scarf around his neck, it was still early spring, and the frost hung long in the air by the cold river. Then he went out through the wide double doors. The lady in the shop Kaisa stood and looked for him, there was silence for a while around the large table, you could hear Sigvard's steps down some wooden stairs, which led down to a pier. Kaisa bent her thin head forward and stared into the darkness, she was like an enormously enlarged raven on the prowl. There was nothing to see but a dangling lantern down on the pier; it was Sigvard, getting the boat ready. Kaisa closed the big door.

While she was doing this, a new person entered the tavern; it was a woman, who came in from the staircase, and she moved about the room in a rather strangely silent, gliding manner, she had a kind of felt slippers on her feet, so her steps made no noise. Her appearance did not attract any particular attention among the people there. In a low voice the sailor said to himself, “It's Signe, coming in from the rocks.”

Then he nodded to her and greeted her. “Good evening, Signe.” She didn't answer, she didn't even look at him, she slid across the floor to the window, where she tried to catch a view from outside between the flaps of the patterned curtain, and although the window was completely dark behind the curtain, she continued to stare into this darkness for a long time, there was something eager and determined about her hopeless undertaking, as if she had come for a specific purpose, which was her own, and which did not concern anyone else. That her appearance in this place was not unusual could be understood from the people's disinterest; she was almost received with reluctance, insofar as reluctance can be shown by stubborn silence. She appeared to be forty years old, perhaps younger, but a certain weariness in her face and figure gave away her age; she was rather pale, her hair was slicked back from her temples, and her dress was very poor, her dress sleeves far too short, so her thin hands stuck out far forward. When she had stared out through the black windowpane for a while, she slipped back into the living room. She stood for a moment at the door to the staircase, resting her chin on her long hand, completely absorbed in contemplation, in silent and helpless contemplation, then she went out into the dark hallway. This was Signe, as the sail maker had called her, and she was Ann-Mari's mother.

Men det var ét menneske som hadde fulgt hennes besynderlige vandring gjennom krostuen med en viss oppmerksomhet, det var Kaisa, det var dog ikke en oppmerksomhet av interesse, men mere av ergrelse, den gamle heks ga nå og da fra seg et grynt av forakt, hun beveget sitt hode med de dinglende øresmykker i takt med Signes vandring som for å markere, hvor motbydelig hennes hele fremtoning var, og da Signe forsvant inn i trappegangen, utstøtte den gamle en hard og forbitret latter.

En av mennene ved bordet bemerket: – Det er besynderlig, at hun aldri sier noe, skjønt hun alltid går omkring, som om hun var beklemt av nyheter.

En annen svarte: – Det er fordi hun alltid har sine anelser på denne årstid. Hun kommer sikkert ute fra skjærene nå, hvor hun har stirret etter lanterneglimt i havgapet. Hun lider av den samme sykdom som heksen Kaisa der inne og seilmakeren – hun håper ennå En tredje innvendte: – Men jeg finner meg allikevel bedre til rette med Signe, fordi . . .

Han fullførte ikke setningen, men gjorde en betegnende gestus mot pannen.
– Hun er ikke riktig klok, ja vel, hvisket skomakeren med sin hese røst, - han la til: som om det skulle gjøre det bedre. Hun skulle ikke ha lov å gå omkring her nede til uhygge for oss, det er alltid no forstemmende ved henne, hun er som en av disse grå, rare tåkefuglene, som sitter på skjærene om høsten.

En av de eldste i laget, en av dem som hittil hadde sittet taus og tygget på sin pipe, reiste seg nå; det var losoldermannen, en staut, bredbringet skikkelse, hvis blide, aldeles lyseblå øyne glimtet så forunderlig barnlig i hans brunbrente og med rødt skjegg overgrodde ansikt; han var sikkert over sytti år, men sunn og hard i helbreden som en ekestamme. Alle så forbauset på ham, man var ikke vant til å se folk reise seg og opptre som i forsamlinger, et par av de yngre undertrykte lydelig en knisen.

Losoldermannen sto litt og pattet på sin pipe, da han la merke til de andres munterhet, gikk det noen hurtige, hvite blink gjennom det blå i hans øyne, derpå begynte han lavmælt og stille, så lavmælt, at det uvilkårlig påkalte oppmerksomheten, alle ble tause, lyttende: – Du spurte meg for litt siden, seilmaker, hvorfor jeg satt så stille her i kveld uten å si noe. Jeg tenkte, for jeg var kommet med det forsett å tale et alvorlig ord med dere karer, og jeg visste ikke riktig, hvordan jeg skulle gripe saken an. Det er så vondt å snakke åpent om det, som innerst inne besværer oss alle, men jeg tror det er nødvendig nå. Jeg har levd her ved fergestedet lengere enn noen av dere andre, jeg kan huske det lille stedet vårt fra mere enn et halvt hundre år siden, og jeg kan ikke komme bort fra, at vi var lykkeligere den gang, meget lykkeligere, både de som bodde i de fattigste små hyttene og de som hadde det gildere. Det var samhold her, godt kameratskap, alle gledet seg over å se stedet vokse, det var også glede ved selve arbeidet. Og det var barmhjertighet blant menneskene. Jeg husker, at når det gikk noen av oss dårlig, eller når sorgen rammet et hjem, så var vi alle villige til å hjelpe og trøste og gjøre det med glede. I det hele tatt hadde alle en lys tro på arbeidet og fremtiden, forholdene var visselig meget enkle, men da enhver var i inderlig samhørighet med sitt eget virke, rådet gjennomgående tilfredshet i alle forhold og fremfor alt en sterk og ubrytelig fremtidstro. Ja, denne voldsomme tro på fremtiden . . . . Er det ikke sant hva jeg sier kanskje, de fleste av dere husker det.

Alle kviet seg for å svare. Rugget urolig på stolene, stirret på alt annet enn på hverandre. Men den alminnelige forlegenhet utløste en så heftig damping på pipene, at nye strømmer av gulhvit røk begynte å bevege seg i den tykke luft, danne knokkellinjer og mektige figurer, spre seg til hengende slør, som skiftet i mangeslags farver under petroleumslampens stråler. I dette røkslør viste Ann-Mari seg plutselig igjen med favnen full av nye ølkrus. Kanskje var det belysningen i den røkmettede luft, som la en usedvanlig farve over hennes unge ansikt, en blussende rosafarve, en vrederødme; hennes øyne stirret på skomakeren med dette åpne, forunderlige blikk, som er eiendommelig for krenkede barn, Ann-Mari var jo den gale pikes datter og hun hadde gjennom den åpne dør hørt skomakerens onde ord om moren. Skomakeren oppfattet bebreidelsen, men han bare hveste: Jenta? Hva vil jenta? Og vred seg unna; Ann-Mari gikk ut med de tomme krus.

Det kunne sees, at losoldermannen kjempet for å bevare sin ro, han drakk det store kurs besindig halvt ut og så fortsatte han i det samme langsomme tempo som før: – Så kom planen om «Lykkens Prøve», skuta som skulle være gildere enn noen annen skute på kysten. Kanskje er det no formastelig i en sånn tanke, men at denne herlige skute ble bygget og bemannet av folkene omkring fergestedet og av ingen andre, det var i alle fall et tegn på det samhold og det mot, som hersket blant oss. Enhver av oss brakte det beste. Seilmakeren der borte kan ennå ikke glemme den fine riggingen og heller ikke tømmermannen, sme´n og skipsbyggeren og de andre kan glemme sitt arbeide. Vi la alt i skuta, vårt arbeide og alle våre spareskillinger. Og ennå bedre, vi satte ombord vår beste ungdom. Da så skuta gikk ut sundet hin dag for 20 år siden, seilet den med vår tro ombord. Alt vårt håp ble tilbake. Skipet kom ikke igjen, vi skulle ikke se mere til det, det siste vi skulle se av det var vimpelen i horisonten og så ikke mere. Men håpet ble tilbake. Det er dette håpet og våre drømmer om det forsvunne skip, som har maktstjålet alle her, og som i løpet av disse tyve år har lagt elendigheten over stedet. Ja, således er det, kammerater, motet er tatt fra dere, - dere har gitt alt bort og bare ventet på, at dere skal få det igjen. Men arbeidsgleden kan ikke trives i denne lengsel. Mismot, ondskap, fattigdom og motløshet gror over oss. Hvis vi alle lar dette håpet falle, så går alle til grunne. Vi burde nå en gang bli enig med oss selv og Vårherre om, at det ikke mere er å håpe på og ikke mere å drømme om. Og så skal vi la fortiden ligge, den fortid som henger fast i oss som en lenke, den skal vi la ligge, og så gå over til å arbeide på fremtiden med nytt mot.

Han ble avbrutt av et rop, et rustent, brøllignende rop, det var gamle Kaisa, som var kommet inn i skjenkestua, hun sto over ham med krummede fingre. Det var likesom det gikk en frostiling av hat gjennom stuen. Den gale pike hadde satt seg stum og nidstirrende ned på terskelen, i tobakksskyene lignet hun virkelig en av hine selsomme, gråhvite tåkefugler ytterst fra skjærene.

– Du har ikke noe å si oss! ropte fergemadammen rasende, hva har du gitt til skipet? Ingenting! Men vi har gitt våre sønner, Tobias og Elias og sme`n og andre har gitt sine sønner. Også jeg har gitt min eneste sønn. Han var atten år den gang, yngste jungmann med «Lykkens Prøve». Når han kommer igjen, skal han få eget skip å føre, en ny stolt skute, finere enda enn «Lykkens Prøve». Du skal ikke ta håpet fra oss, oldermann, det har du ingen rett til, hører du?

Hun gikk tett inn på ham. Det var likesom hun ville gripe ham om strupen med sine taterklør. Losoldermannen rykket tilbake, nå hadde beherskelsen forlatt ham: – Fordømte heks! Ropte han, det er du som mere enn noen annen øker elendigheten her med ditt håp og ditt brennevin.

I dette øyeblikk ble ytterdøren slått opp og i tunge sjøstøvler kom selve fergemannen Johannes inn. Han stanset og overskuet stuen.

– Nå, er det sånn igjen, mumlet han.

Høyt spurte han utover folkenes hoder: – Jeg hører fergen komme over elven, hvem er gått ut?

– Sigvard, var det noen som svarte, det ble ropt derover fra den andre bredden.

- Hvem kan komme så sent? Undret fergemannen.

Losoldermannen så seg om: – Hvem mangler vi her i kveld? Gamle Gotfred?

– Ham kan det ikke være, han ligger og strir med døden ble det sagt i ettermiddag.

– Så den nye presten kanskje?

– Heller ikke, han er nok hos Gotfred.

– Det kan også være en fremmed, sa oldermannen.

Det gamle slagur begynte å trekke opp til slag, en lang rusten rallen før slagene kom, monotone og melodiske, således som det gamle ur hadde talt tiden for menneskene i mange ganger mere enn tyve år.
unit 1
II.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 4 days ago
unit 3
Så gikk han ut gjennom den brede dobbeltdør.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 4 days ago
unit 7
Kaisa lukket den store dør.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 4 days ago
unit 9
Hennes tilsynekomst vakte ingen synderlig oppmerksomhet blant folkene der.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 9 hours ago
unit 10
Alene seilmakeren sa halvhøyt: – Det er Signe, som kommer inn fra skjærene.
2 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 9 hours ago
unit 11
Så nikket han til henne og hilste: God aften, Signe.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 9 hours ago
unit 22
.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 23
.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 24
unit 34
Og det var barmhjertighet blant menneskene.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 37
Ja, denne voldsomme tro på fremtiden .
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 38
.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 39
.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 40
.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 41
Er det ikke sant hva jeg sier kanskje, de fleste av dere husker det.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 42
Alle kviet seg for å svare.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 43
Rugget urolig på stolene, stirret på alt annet enn på hverandre.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 47
Skomakeren oppfattet bebreidelsen, men han bare hveste: Jenta?
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 48
Hva vil jenta?
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 49
Og vred seg unna; Ann-Mari gikk ut med de tomme krus.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 52
Enhver av oss brakte det beste.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 54
Vi la alt i skuta, vårt arbeide og alle våre spareskillinger.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 55
Og ennå bedre, vi satte ombord vår beste ungdom.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 57
Alt vårt håp ble tilbake.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 59
Men håpet ble tilbake.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 62
Men arbeidsgleden kan ikke trives i denne lengsel.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 63
Mismot, ondskap, fattigdom og motløshet gror over oss.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 64
Hvis vi alle lar dette håpet falle, så går alle til grunne.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 68
Det var likesom det gikk en frostiling av hat gjennom stuen.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 70
– Du har ikke noe å si oss!
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 71
ropte fergemadammen rasende, hva har du gitt til skipet?
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 72
Ingenting!
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 74
Også jeg har gitt min eneste sønn.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 75
Han var atten år den gang, yngste jungmann med «Lykkens Prøve».
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 78
Hun gikk tett inn på ham.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 79
Det var likesom hun ville gripe ham om strupen med sine taterklør.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 83
Han stanset og overskuet stuen.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 84
– Nå, er det sånn igjen, mumlet han.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 87
- Hvem kan komme så sent?
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 88
Undret fergemannen.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 89
Losoldermannen så seg om: – Hvem mangler vi her i kveld?
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 90
Gamle Gotfred?
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 92
– Så den nye presten kanskje?
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 93
– Heller ikke, han er nok hos Gotfred.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 94
– Det kan også være en fremmed, sa oldermannen.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None

II.
Fra en knagg ved døren tok Sigvard sin lue, en rund vinterlue av fåreskinn, han surrret også et ullent skjerf om halsen, det var ennå tidlig vår, og frosten hang lenge i luften ved det kalde elvedrag. Så gikk han ut gjennom den brede dobbeltdør. Kromadamen Kaisa ble stående og se etter ham, det ble stille en stund rundt det store bord, man kunne høre Sigvards trinn nedover noen tretrapper, som førte ned til en brygge. Kaisa bøyet sitt magre hode fremover og stirret inn i mørket, hun var som en uhyre forstørret ravn på utkikk. Det var intet annet å se enn et dinglende lyktelys nede på bryggen, det var Sigvard, som gjorde båten klar. Kaisa lukket den store dør.

Mens hun holdt på med dette, kom et nytt menneske inn i krostuen; det var en kvinne, som kom inn fra trappegangen, og hun beveget seg omkring i stuen på en ganske merkverdig lydløs, glidende måte, hun hadde et slags filttøfler på føttene, så hennes trinn ga ingen støy. Hennes tilsynekomst vakte ingen synderlig oppmerksomhet blant folkene der. Alene seilmakeren sa halvhøyt:

– Det er Signe, som kommer inn fra skjærene.

Så nikket han til henne og hilste: God aften, Signe. Hun svarte ikke, hun så ikke en gang på ham, hun gled tvers over gulvet hen til vinduet, hvor hun forsøkte å fange et syn utenfra mellom flikene av det mønstrede gardin, og skjønt vinduet sto aldeles mørkt bak gardinet, vedble hun lenge å stirre inn i dette mørke, det var over hennes håpløse foretagende noe ivrig og målbevisst, som om hun var kommet i en bestemt hensikt, som var hennes egen, og som ikke vedkom andre. At hennes tilsynekomst på dette sted ikke var usedvanlig, kunne man forstå av folkenes interesseløshet, hun ble nærmest mottatt med uvilje, for så vidt som uvilje kan fremgå av en hardnakket stumhet. Hun så ut til å være førti år, kanskje var hun yngre, men noe visst utslitt i ansikt og skikkelse ga henne alder; hun var temmelig blek, hennes hår var strøket glatt opp fra tinningen og hennes drakt var meget fattig, hennes kjoleermer altfor korte, så hennes magre hender stakk langt frem. Da hun hadde stirret en stund ut gjennom det sorte vindusglass, gled hun tilbake igjen i stuen. Hun ble stående et øyeblikk ved døren ut til trappegangen og støttet haken i sin lange hånd, fullstendig fordypet i ettertanke, i stum og rådløs ettertanke, så gikk hun ut i den mørke gang, - dette var Signe, som seilmakeren hadde kalt henne – og hun var Ann-Maris mor.

Men det var ét menneske som hadde fulgt hennes besynderlige vandring gjennom krostuen med en viss oppmerksomhet, det var Kaisa, det var dog ikke en oppmerksomhet av interesse, men mere av ergrelse, den gamle heks ga nå og da fra seg et grynt av forakt, hun beveget sitt hode med de dinglende øresmykker i takt med Signes vandring som for å markere, hvor motbydelig hennes hele fremtoning var, og da Signe forsvant inn i trappegangen, utstøtte den gamle en hard og forbitret latter.

En av mennene ved bordet bemerket:
– Det er besynderlig, at hun aldri sier noe, skjønt hun alltid går omkring, som om hun var beklemt av nyheter.

En annen svarte:
– Det er fordi hun alltid har sine anelser på denne årstid. Hun kommer sikkert ute fra skjærene nå, hvor hun har stirret etter lanterneglimt i havgapet. Hun lider av den samme sykdom som heksen Kaisa der inne og seilmakeren – hun håper ennå

En tredje innvendte:
– Men jeg finner meg allikevel bedre til rette med Signe, fordi . . .

Han fullførte ikke setningen, men gjorde en betegnende gestus mot pannen.
– Hun er ikke riktig klok, ja vel, hvisket skomakeren med sin hese røst, - han la til: som om det skulle gjøre det bedre. Hun skulle ikke ha lov å gå omkring her nede til uhygge for oss, det er alltid no forstemmende ved henne, hun er som en av disse grå, rare tåkefuglene, som sitter på skjærene om høsten.

En av de eldste i laget, en av dem som hittil hadde sittet taus og tygget på sin pipe, reiste seg nå; det var losoldermannen, en staut, bredbringet skikkelse, hvis blide, aldeles lyseblå øyne glimtet så forunderlig barnlig i hans brunbrente og med rødt skjegg overgrodde ansikt; han var sikkert over sytti år, men sunn og hard i helbreden som en ekestamme. Alle så forbauset på ham, man var ikke vant til å se folk reise seg og opptre som i forsamlinger, et par av de yngre undertrykte lydelig en knisen.

Losoldermannen sto litt og pattet på sin pipe, da han la merke til de andres munterhet, gikk det noen hurtige, hvite blink gjennom det blå i hans øyne, derpå begynte han lavmælt og stille, så lavmælt, at det uvilkårlig påkalte oppmerksomheten, alle ble tause, lyttende:

– Du spurte meg for litt siden, seilmaker, hvorfor jeg satt så stille her i kveld uten å si noe. Jeg tenkte, for jeg var kommet med det forsett å tale et alvorlig ord med dere karer, og jeg visste ikke riktig, hvordan jeg skulle gripe saken an. Det er så vondt å snakke åpent om det, som innerst inne besværer oss alle, men jeg tror det er nødvendig nå. Jeg har levd her ved fergestedet lengere enn noen av dere andre, jeg kan huske det lille stedet vårt fra mere enn et halvt hundre år siden, og jeg kan ikke komme bort fra, at vi var lykkeligere den gang, meget lykkeligere, både de som bodde i de fattigste små hyttene og de som hadde det gildere. Det var samhold her, godt kameratskap, alle gledet seg over å se stedet vokse, det var også glede ved selve arbeidet. Og det var barmhjertighet blant menneskene. Jeg husker, at når det gikk noen av oss dårlig, eller når sorgen rammet et hjem, så var vi alle villige til å hjelpe og trøste og gjøre det med glede. I det hele tatt hadde alle en lys tro på arbeidet og fremtiden, forholdene var visselig meget enkle, men da enhver var i inderlig samhørighet med sitt eget virke, rådet gjennomgående tilfredshet i alle forhold og fremfor alt en sterk og ubrytelig fremtidstro. Ja, denne voldsomme tro på fremtiden . . . . Er det ikke sant hva jeg sier kanskje, de fleste av dere husker det.

Alle kviet seg for å svare. Rugget urolig på stolene, stirret på alt annet enn på hverandre. Men den alminnelige forlegenhet utløste en så heftig damping på pipene, at nye strømmer av gulhvit røk begynte å bevege seg i den tykke luft, danne knokkellinjer og mektige figurer, spre seg til hengende slør, som skiftet i mangeslags farver under petroleumslampens stråler. I dette røkslør viste Ann-Mari seg plutselig igjen med favnen full av nye ølkrus. Kanskje var det belysningen i den røkmettede luft, som la en usedvanlig farve over hennes unge ansikt, en blussende rosafarve, en vrederødme; hennes øyne stirret på skomakeren med dette åpne, forunderlige blikk, som er eiendommelig for krenkede barn, Ann-Mari var jo den gale pikes datter og hun hadde gjennom den åpne dør hørt skomakerens onde ord om moren. Skomakeren oppfattet bebreidelsen, men han bare hveste: Jenta? Hva vil jenta? Og vred seg unna; Ann-Mari gikk ut med de tomme krus.

Det kunne sees, at losoldermannen kjempet for å bevare sin ro, han drakk det store kurs besindig halvt ut og så fortsatte han i det samme langsomme tempo som før:
– Så kom planen om «Lykkens Prøve», skuta som skulle være gildere enn noen annen skute på kysten. Kanskje er det no formastelig i en sånn tanke, men at denne herlige skute ble bygget og bemannet av folkene omkring fergestedet og av ingen andre, det var i alle fall et tegn på det samhold og det mot, som hersket blant oss. Enhver av oss brakte det beste. Seilmakeren der borte kan ennå ikke glemme den fine riggingen og heller ikke tømmermannen, sme´n og skipsbyggeren og de andre kan glemme sitt arbeide. Vi la alt i skuta, vårt arbeide og alle våre spareskillinger. Og ennå bedre, vi satte ombord vår beste ungdom. Da så skuta gikk ut sundet hin dag for 20 år siden, seilet den med vår tro ombord. Alt vårt håp ble tilbake. Skipet kom ikke igjen, vi skulle ikke se mere til det, det siste vi skulle se av det var vimpelen i horisonten og så ikke mere. Men håpet ble tilbake. Det er dette håpet og våre drømmer om det forsvunne skip, som har maktstjålet alle her, og som i løpet av disse tyve år har lagt elendigheten over stedet. Ja, således er det, kammerater, motet er tatt fra dere, - dere har gitt alt bort og bare ventet på, at dere skal få det igjen. Men arbeidsgleden kan ikke trives i denne lengsel. Mismot, ondskap, fattigdom og motløshet gror over oss. Hvis vi alle lar dette håpet falle, så går alle til grunne. Vi burde nå en gang bli enig med oss selv og Vårherre om, at det ikke mere er å håpe på og ikke mere å drømme om. Og så skal vi la fortiden ligge, den fortid som henger fast i oss som en lenke, den skal vi la ligge, og så gå over til å arbeide på fremtiden med nytt mot.

Han ble avbrutt av et rop, et rustent, brøllignende rop, det var gamle Kaisa, som var kommet inn i skjenkestua, hun sto over ham med krummede fingre. Det var likesom det gikk en frostiling av hat gjennom stuen. Den gale pike hadde satt seg stum og nidstirrende ned på terskelen, i tobakksskyene lignet hun virkelig en av hine selsomme, gråhvite tåkefugler ytterst fra skjærene.

– Du har ikke noe å si oss! ropte fergemadammen rasende, hva har du gitt til skipet? Ingenting! Men vi har gitt våre sønner, Tobias og Elias og sme`n og andre har gitt sine sønner. Også jeg har gitt min eneste sønn. Han var atten år den gang, yngste jungmann med «Lykkens Prøve». Når han kommer igjen, skal han få eget skip å føre, en ny stolt skute, finere enda enn «Lykkens Prøve». Du skal ikke ta håpet fra oss, oldermann, det har du ingen rett til, hører du?

Hun gikk tett inn på ham. Det var likesom hun ville gripe ham om strupen med sine taterklør. Losoldermannen rykket tilbake, nå hadde beherskelsen forlatt ham:
– Fordømte heks! Ropte han, det er du som mere enn noen annen øker elendigheten her med ditt håp og ditt brennevin.

I dette øyeblikk ble ytterdøren slått opp og i tunge sjøstøvler kom selve fergemannen Johannes inn. Han stanset og overskuet stuen.

– Nå, er det sånn igjen, mumlet han.

Høyt spurte han utover folkenes hoder:
– Jeg hører fergen komme over elven, hvem er gått ut?

– Sigvard, var det noen som svarte, det ble ropt derover fra den andre bredden.

- Hvem kan komme så sent? Undret fergemannen.

Losoldermannen så seg om:
– Hvem mangler vi her i kveld? Gamle Gotfred?

– Ham kan det ikke være, han ligger og strir med døden ble det sagt i ettermiddag.

– Så den nye presten kanskje?

– Heller ikke, han er nok hos Gotfred.

– Det kan også være en fremmed, sa oldermannen.

Det gamle slagur begynte å trekke opp til slag, en lang rusten rallen før slagene kom, monotone og melodiske, således som det gamle ur hadde talt tiden for menneskene i mange ganger mere enn tyve år.