III.
Hver dag den samme strid, sa Johannes fergemann stillferdig, jeg har ikke hørt noe
annet i de siste tyve år. Det ante meg underveis, at det samme spetakkel sto på, det blir jo
alltid sterkere på årsdagene.
Han vendte seg mot losoldermannen:
– At du ikke kan “nne på noe annet å snakke om, oldermann. Du må jo ellers ha
mange ting å fortelle om du, som har levd så lenge.
I det han gikk forbi ham, hveste han:
– Som står på gravens rand –
Det ga et sett i oldermannen.
– Nettopp derfor, Johannes, svarte den gamle stillferdig, det er fordi jeg føler, at jeg ikke
har lenge igjen, at jeg vil si et alvorsord til dere alle. Dere er jo mine gamle og nære
venner . . . . venner ja, kanskje det ikke er riktig å bruke et sånt ord her. Det er likesom
bare hatet har samlet seg her. Og så mistro. Hva man enn gjør, så blir det lagt ut i ond
betydning. Alle kvier seg hjertelig for å tro noe godt om sin neste. Ingen
tåler, at det går én bedre enn en annen. Behøver jeg å nevne eksempler? Jeg har levd
lenge nok, til å kunne nevne mange. Så snart én forsøkte et tiltak, så var de andre der
straks med sine skumlerier og bakvaskelser. Og så når det gikk vrient, så møtte man straks
ulykken med tilfredshet, jeg vil ikke si med skadefryd, men med tilfredshet, fordi det var
meningen, at alle skulle sitte fast i sumpen. Og det har alltid gått galt. Intet skal lykkes
mere for oss her omkring fergestedet. Det er forbannelsen, som hviler over oss. Det er
denne forbannelse jeg har forsøkt å løsne på ved å si et alvorsord. For jeg tror, at
forbannelsen bunner i dét, at vi ikke kan bli kvitt fortiden. Hvis vi kunne manne oss opp
til å slå en strek over det, som var skjedd, så ville det ennå være håp for fergestedets folk.
Det gjelder å ryste det gamle av seg og ta fatt på nytt, hører dere det, karer? Ta fatt igjen
med friskt mot, som om intet var hendt. Selv er jeg for gammel, du har rett, Johannes,
jeg skal snart være ferdig, men vi har da ungdom nok.
Stillhet. Om litt sa skomakeren:
– Ungdom ja, den som ble tilbake. Vi kan bare ikke glemme den som gikk.
Fergemadammen spurte:
– Hva har du gitt skuta på veien, Oldermann? Jeg har gitt gutten min. Skal det ikke
være tillatt for en mor å håpe?
–Selv etter tyve års forløp?
– Også etter tyve år, ja. Man har sett undere før.
Plutselig var det, som et innfall av hardhet stakk oldermannen. Det var noe av stedets
“endtlige ånd over de ord han slynget ut:
– Ingen kommer tilbake. Skuta er gått til bunns den. Og aldri skal vi høre mere fra den,
aldri.
I ubendig raseri ville Kaisa på ny gå mot ham, men Johannes fergemann stilte seg i
veien. Så tok hun seg i det. Hun mumlet en uforståelig forbannelse mellom tennene. Så
vendte hun seg mot sin mann:
– Gå til brygga og hjelp Sigvard, sa hun befalende.
Johannes adlød uten å kny og gikk for å åpne dobbeltdøren. Men underveis ble han vár
den gale pike, som satt på terskelen til trappegangen og stirret fraværende inn i
lampelyset. Johannes fant utløsning for sin ergrelse over å måtte tåle madammens ordre.
Han falt over Signe.
– Enn du da, ropte han, hvorledes er det du renner omkring som et spetakkel for alle.
Hva har du ute på skjærene å bestille, man kan se deg stå der ute halve natten . . . med
hånden over øynene og stirre . . jo, du har noe å vente på!
Ann-Mari reiste seg.
– Gjør ikke mor noe, ba hun. Hennes stemme lød så spinkelt etter larmen av de grove
røster.
Fergemannen lo.
– Mor, sa han hånende, mor. Sådant et . . .
Annet ble ikke sagt, men alle visste, hva som var ment. Fergemannen slo dørene opp
med unødvendig støy, og Kaisa trakk de to kvinner med seg inn i trappegangen, hvor
man hørte dem rasle med krus og kjøkkentøy.
Det vakte ingen oppmerksomhet blant folkene, at det kom en reisende så sent. Det
hendte ofte, at det kom folk så sent som skulle over elven midt på natten. Det var for det
meste reisende, som skulle videre med hesteskyss. Enkelte overnattet også på vertshuset,
som hadde værelser for reisende, og tok så videre morgenen etter. Man så meget sjelden
at noen ble der på stedet i ”ere dager, det var ingen forretninger å gjøre blant disse
mennesker, og selv i ferietiden kom det ikke fremmede, folkene var beryktede for sitt
avvisende, innesluttede vesen. Men det var også et trekk ved deres selvbevissthet ikke å
vise seg nysgjerrige. Den store dobbeltdør ble stående åpen etter Johannes, og man kunne
høre de to fergemenn romstere med den fremmedes ko’erter der nede på bryggen, men
det falt ikke noen inn å se derut, heller ikke å spørre hverandre om, hvem det mon
kunne være, den opphissede trette fra tidligere var dog slått av, og det førtes nå en
dempet, uvillig og vranten passiar.
Herunder kom den fremmede inn sammen med Johannes og Sigvard. De to fergemenn
bar hans ko’erter, to store, sølvbeslåtte bæreko’erter, som de satte fra seg innenfor
døren, Johannes gikk ut i kjøkkenet for å snakke med Kaisa, man forsto på fergemannens
mumlen at et værelse, at den fremmede aktet å overnatte. Den fremmede hilste godkveld
i stuen, og man svarte ham nølende, en etter en likesom sjenert, og man kastet rappe,
stålne blikk på ham. Men så fortsatte man passiaren, som om mannen ikke eksisterte.
Han sa høyt, i det han tok sin hatt av og knappet pelskappen opp: La meg endelig ikke
forstyrre . . . . Ordene etterfulgtes av stillhet i stuen en stund, men ikke noe svar, men
deretter fortsatte samtalen igjen, som om man intet hadde hørt. Det var ikke noe dirkete
uhø”ig i denne overseen, kanskje snarere en tverr form for hø”ighet, således var
menneskenes skikk.
Den fremmede gikk hen til den åpne peis, hvor to store halvbrente eikekubber lå over
kors i asken og oste med en hendøende, ulmende ”amme. Han gned sine hender en
stund over glørne, nå var det slett ikke videre kaldt den kveld, egentlig vårlig lunt, om
enn litt rått som etter et varmt regnvær, og da den fremmede dessuten beholdt sin
pelskappe på, var det dog merkelig hvor forfrossen han måtte være. Han satte seg ved et
lite bord for seg selv ved siden av peisen. Så gjorde han tegn til Sigvard, at han skulle bære
ko’ertene der hen. Sigvard satte ko’ertene fra seg ved siden av hans stol og ble stående
og se på dem, det var gilde ko’erter. Hva heter du min venn! spurte den fremmede.
Sigvard, svarte gutten uhyre alvorlig. Sigvard, Sigvard, – den fremmede gjentok navnet et
par ganger, stirrende på sine hender, som han fortsatt å gni mot hverandre, det var tynne,
lange hender han hadde. Sigvard gikk tilbake til benken og satte seg blant de
andre ungdommer, bøyet, med albuene plantet på knærne, innunder sin korte hårlugg
stirret han hen på den fremmede.
Det var riktig en fremmed. For det første talte han språket tungvint med denne
tilsetning av rullende angelsaksiske bilyd, som er karakteristisk for dem, som lenge har
oppholdt seg i det fremmede, hans klær var også av en usedvanlig “nhet, hans kappe
hadde et fôr av noe ytterst delikat pelsverk, mørkt, men med noe nesten usynlig hvitt
skummende henover hårtoppene. Han måtte være en mann på førti år eller deromkring,
hans hår var allerede sterkt grånet, for øynene bar han store, runde, gullrammede briller,
en nesten hvit bart hang i laser utover hans munn, når han ikke var beskjeftiget med å
gni sine hender varme, strøk han seg over dette skjegg og holdt da betenksomt hodet på
skakke, han var usedvanlig, nesten sykelig mager, huden var trukket stramt over hans
ansiktsben, hans tinninger var to tydelig groper.
Om litt kom Ann-Mari inn med en kanne varmt øl, i det hun satte det fra seg på bordet
neiet hun. Han spurte også henne om, hva hun het, og han gjentok hennes navn, som
han hadde gjentatt Sigvards, lavmælt med en underlig dvelen i stemmen, kanskje var det
av ren åndsfraværelse, som om han hele tiden tenkte på noe ganske annet. Plutselig så
han på sitt ur, et dobbeltkapslet gullur, som ga et solid knekk fra seg, da han åpnet det.
Ennå ikke midnatt, mumlet han.
Dette hørte folkene rundt det store bord, de så hen på det store slagur, som tikket og
tikket, hver gang det ble stille i stuen, en etter en drakk sitt krus ut, reiste seg og gikk. Til
slutt var foruten den fremmede bare Johannes og oldermannen blitt tilbake – og så AnnMari,
som ryddet opp ved bordet.
Johannes fergemann tiltalte den fremmede med mister.
– Ønsker De, mister, det store eller det lille værelse? spurte han.
– Det store. Er det andre gjester?
– Nei, ikke i kveld. Vi har heller ikke andre værelser.
– Det store værelse – vender det ut mot ”oden.
– Ja.
– Og hvor mange vinduer er det, tre kanskje?
– Ja tre vinduer.
– Har du rullet gardinene ned?
– Det er ingen gardiner. Ingen kan se inn fra ”oden.
– Ingen gardiner, mumlet den fremmede, tre svarte vinduer . . . Det er små ruter i
vinduene, ikke sant?
– Jo, det er et gammelt hus, dette.
Den fremmede så seg om i stuen med de gamle tilrøkede, steinharde bjelker.
– Et gammelt hus ja, “re hundre år, tenker jeg.
– Nettopp “re hundre år, så sies det.
Den fremmede pekte på den største av sine ko’erter.
– Bær denne ko’ert opp, sa han, den andre skal jeg selv ta. Den taper jeg aldri av syne.
Losoldermannen ble alene med den fremmede. Den gamle kviet seg for å gå, kanskje
forsto den andre dette, for han nikket vennlig til ham.
– Jeg hørte folkene her talte om et skip, som skulle være blitt borte, sa han.
– Ak, svarte oldermannen, det er lenge siden, tyve år.
– Tyve år, mumlet den fremmede, tyve år . . . tyve år . . .
Han gjentok disse ord i den samme undrende tone, som da han hadde nevnt navnene
Ann-Mari og Sigvard.
Han pekte på den ledige plass ved bordet.
– Sett Dem ned.
– Men det er sent, skal De ikke gå og legge Dem?
– Ennå ikke.
– De ser dog så trett ut, innvendte oldermannen.
Ja, svarte den fremmede med et sukk, likesom han oppløstes innvendig fra, jeg har det
ikke godt.