Fergestedet by Sven Elvestad
First published by Gyldendal Norsk Forlag 1928

I.

Det var begynt å bli sent, og man ventet seg egentlig ikke mere av kvelden, stemmene lød spredte og bar en tone av tretthet, samtalen hadde nå buldret mellom de tykke eiketrevegger i flere timer, man hadde kanskje ikke stort mere å si hverandre, slaguret surret i trekket og slo elleve, det var meget for disse folk, hvis dag begynte i mørket klokken fem om morgenen, alle lyttet etter slagene, og nå stirret de prøvende på hverandre.

Tobakksrøken hang tett i den store stue. Fra parafinlampen i taket, som brente under en stor grønnmalt blikkskjerm, sivet lyset ned i den røkmettede luft og dannet strimer likesom lysbrytninger i sjø. Lyset kunne ikke trenge hen til de fjerneste kroker i stuen, som derfor henlå i mørke, men man skimtet omrissene av tunge og gammeldagse møbler der henne.

Rett under lampen sto bordet; det ble kalt admiralens bord, for det hadde i lengst forsvunne dager tilhørt en gammel sjøhelt, et mektig bord, flere tommer tykt, utskåret i èt stykke, rundt de fire bordben gikk en tråramme, slitt av støvlesåler i århundrer. — Bordet, som gjennom tidene hadde båret mang en drøy rus med neveslag og rabalder, var nesten ikke til å flytte i sin tyngde. Omkring bordet satt fergestedets gjester denne kveld som så mange kvelder før, opphetet av drikken, enkelte allerede duppende av søvnighet, andre med febrilsk opphissede øyne, andre igjen tause, stille ruvende i sin fullskap, iakttagende. Bordet var fylt av drikkevarer, det hadde vært en festkveld, men det var lite av virkelig fest å merke; de ord, som nå blev sagt, knubbete og uvillige ord, som fikk ertende og fiendtlige tilsvar, var utløpere av en lang trette, som etterhvert var stilnet av, men som man søkte å vedlikeholde ved å henge seg i hverandres ord, vri dem og vrenge dem og legge en ondsinnet betydning i dem. Det var noe forjaget, utålmodig over denne samtale, ettersom det drev fremover mot natten, og det åpenbarte for enhver, at også dette samvær skulle gå til ende uten at noe særlig var hendt, hverken fest eller slagsmål, men bare slutte i dette evige stikleri mellom mennesker, som kjente hverandre for godt. Alle her kjente hverandre så godt, at de generte sig, som om de var fremmede for hverandre. Samtalen holdt opp lange minutter ad gangen, og i stillheten var det da likesom enhver satt og tenkte på sine naboer og visste alt om dem, alt det onde, det var stunder av en slags undersjøisk stillhet.

Mennenes ansikter kunne alene dunkelt belyses av oljelampens skinn, tobakksrøken drev omkring i langsomme strømmer og sløret deres trekk. De, som satt ved bordet, var nesten alle eldre folk, omkring femtitallet, værbrune, skarpt markerte fjes, karakteristiske for sjøfolk og kystbefolkning, hornet i skinnet over knokene, harde, ru never, med likesom evig stivfrosne fingre, hår og skjegg farveløst og stridt, tørt som halm. På en benk ved langveggen satt noen ungdommer småpassiarende med armene hvilende over sine knær og med overkroppen dukket ned mot armene. En av dem, en gutt på nitten år, hadde dette usannsynlig lyse hår, som man kan finne blant blåøyde mennesker i skjærgårdens klipper, helt hvitt, skumhvitt, nordisk og gammelt i Norden som eventyret. Det var Sigvard, rormann ved fergestedet.

Når det ved det store bord med høy røst ble forlangt mere å drikke, kom en lys skikkelse inn over dørstokken. Døren ut til trappegangen stod åpen, og der ute kunne man i skinnet fra en tåket stallykt skimte den brede trappen med det tjærete gelender utskåret i tykke planker. I den rommelige gang var der også oppstilt ølfat og på vegghyllene funklet det dunkelt fra støvet flasker og gamle kobberkar.

Det gamle fergested har en tungsindig preg av århundrers elde, det hadde ligget således uten forandringer i menneskealdre, det var til bygningens innerste kroker gjennomsyret av en særegen svidd lukt, en ramm blanding av skittent flodvann, øldunst og tjære, en hel verden for seg, avstengt og egenartet var det mørke, gamle hus, når alt var lukket nådde ingen lyd utenfra gjennom de tykke planker; men når dobbeltdøren ble slått opp ut mot strandbredden, hørtes larmen av elven, som strømmet forbi, den store elv, som nedenfor falt i havet, en larm, som skiftet med årstidene, ettersom vannmengden var større eller mindre, men som aldri tapte sitt sus av monotoni.

Inn fra trappegangen kom den lyse skikkelse, en ung pike med et blått forkle spent helt rundt kroppen og med favnen full av ølkrus, som hun ett etter ett satte fra seg på bordet foran gjestene. Det var Ann-Mari. Det var et vinnende uttrykk i hennes ansikt, en anelse av et smil, men dog undertrykt av dette stille, bevisste alvor, som ganske unge og undertrykte antar i eldres selskap og som synes å bety en hemmelighet, det kan være barnlig viten om en skjult lykke, en religiøs grepethet eller en dulgt elskov, strengheten i alvoret er alltid gjennomskinnelig av ungdommens lysende uskyld. Når hun kom løftet alltid hvitluggen der hen på benken hodet, men hun gikk igjen uten å se der hen. Hun holdt til ute i trappegangen, men hun var ikke alene der ute, nå og da gled en annen skikkelse frem i lykteskinnet som en stor, krum skygge.
Mennene drakk med hverandre på den måten at de støtte kruset hardt mot bordplaten og løftet dem. En av dem drakk helt til bunns og reiste seg deretter. Han gikk hen til en av de små vindusglugger, som var skåret ut i stokkveggen og dekket med brune lerretsgardiner, han så ut på været, enkelte fulgte ham med øynene og smilte halvt fortredelig og hånlig, som om de visst, hva han hadde i sinne.

– Skal du gå, seilmaker? var det en som spurte.

Seilmakeren Jan vendte seg om og lente seg mot dørstolpen. Han bar en stor, ugredd bart, som nesten dekket over munnen, når han talte, hans astmatiske stemme lød meget utydelig. Hans hode var unaturlig svært til han spinkle kropp, og fordi han holdt det, bøyet ned mot brystet, var det noe fordektig over ham: når han så fremover, ble det hvite synlig i en kant under hans pupiller, hvilket ga hans øyne et skulende blikk. Han svarte ikke direkte på spørsmålet.

– Vi får godt vær i morgen, tenker jeg, sa han, en fin bris fra sydøst.

– Hvordan kan du se det, seilmaker, var det en ved bordet, som spurte, himmelen er jo svart som bek og ikke et glimt av månen kommer ned gjennom skyene.

– Jeg vet det, svarte seilmakeren, jeg husker så tydelig, at sånn var det også den kvelden for tyve år siden. Det er tyve års siden nå, gjentok han og nikket fremover mot drikkebordet.

Det var én som kniste der hen, det var skomakeren Julius, en liten tynn fyr, som nesten ble borte mellom to drøye fiskere, han hadde dette loslitte i sin skikkelse, som kan være særegent for folk av hans profesjon i meget trange samfunn, hans ansikt var gustengrått, som om han aldri vasket seg ordentlig ren, hans barter hang frynset ned. – Skomakeren oppdaget, at de andre lo anerkjennende, og så sa han:

– Så mener du kanskje, at det skal hende noe da, seilmaker, ettersom det er tyve år siden. Jeg husker deg den samme kveld for ti år siden. Da gikk du også og verket og så grunnende på været og uttalte deg i forjettelser; det er et slags jubileum du holder igjen.
– Seilmakeren tror på undere, var det en annen som bemerket. Og nå kom det fra én etter én ved bordet:

– Han tror på skriftens ord: Du skal aldri tvile.

– Men eventyret er forbi.

– Han er i grunnen lykkelig, seilmakeren, for han har aldri oppgitt håpet. Han og henne der ute – heksen.

Den talende gjorde en gestus mot den mørke trappegang, kanskje hadde et menneske der ute hørt bemerkningen, for i et øyeblikk ble den krumme og truende skygge stående likesom lyttende og skygge for synet. Da var det ganske stille i skjenkestuen, men så gled skyggen tilbake igjen i mørket, og den underlige passiar fortsatte, disse stikkende, fiendtligsinnede ord, som røpet en hemmelighet, alle kjente til:

– Ikke engang prestene kan gi håp lenger, hverken den gamle som reiste eller den nye, som kom.

– Nei, det er sannheten, det blir bare mere ødelagt og håpløst her ved fergestedet.

– Vi dør også en etter en, vi er ikke så mange nå.

– Men vi, som er her tilbake, vi venter alle, svarte seilmakeren. Hans uhyggelige blikk fikk en egen triumferende glans: Jeg vet det, fortsatte han, dere later bare, som om dere ikke tror det lenger. Men ingen har helt oppgitt håpet, det er sannheten, fordi ingen her av oss vet noe. Vi vet ingenting. Dere vil alle meget gjerne høre meg snakke sånn, som jeg gjør, fordi dere synes det gjør dere godt å motsi meg, det er en slags trøst i motsigelsen også, fordi den åpner for en bitteliten tvil eller et bitte lite håp, hva dere vil. Og nå er det annerledes med meg enn med dere. Jeg har mitt seilmakerverksted.

– Mørkekammeret . . . var det en som mumlet.

– Mørkekammeret ja, svarte seilmakeren bittert, det er er riktig det, at det blir mørkere og mørkere der inne, vinduene har årgammelt støv, fra år til år kan jeg merke, som lyset skrues ned i dem og de blir mer og mer blinde. Jeg liker det sånn, det er noe menneskelig i det. Det er noe av mitt eget liv i det seilmakerverksted, sånn senker også årene sitt mørke over meg. Men når jeg kommer der inn, så har jeg minnene av det forgangne tydeligere omkring meg enn dere andre kan ha det. Det ligger i den gamle luften der inne, i halvmørket, og så i lukten av seilduk og tauverk og tjære. Når jeg står og trekker pusten der inne, er det likesom jeg ser skuta gå igjen ut sundet som for tyve år siden, husker dere ikke hvordan ho duftet i sydøstbrisen, nytjæret og fin? Når jeg kjenner den duften igjen, da er det likesom en del av håpet blir levende, jeg synes jeg aner skuta langt bort i havene et steds, fjernt, fjernt ute, under en annen himmel, ja – men ennå levende.

Seilmakeren hadde senket stemmen til en hes rallen, det ble merkelig stille i stuen. Folkene gnugget seg uvillig på stolene, som om de følte seg forbitret over å bli påtvunget disse minner. Plutselig trådte en skikkelse ut av trappegangen, det var den krumme skygge, som var blitt levende i en gammel kvinnes gestalt, bøyet, med et tateraktig mørkt og skarptskåret ansikt, det var kromadamen Kaisa, hun var kledd i grovt, bondevevet tøy og på føtttene hadde hun langskaftede mannfolksstøvler. Men over hennes mørke kjoleliv funklet et tykt halskjede av gull, på hennes krokete fingre og i ørene glimtet ringer. Hun ble stående en stund og nikke mot seilmakeren, i det hun smilte underfundig. Så sa hun med en hemmelighetsfull betoning:

– Jeg har hørt dine ord, seilmaker. Jeg vet også mitt.

Plutselig vendte hun seg mot de andre rundt admiralens bord og med hard, befalende stemme sa hun kort:

– Det roper.

Sigvard reiste seg straks. En annen åpnet den store dør ut mot trappen og elven. Bruset av det strømmende vann trengte svakt inn i stuen, og lufttrekket støtte sotskyen ut av parafinlampen. Alle lyttet.

Gjennom bruset hørtes langt borte fra den andre siden av floden en kallende røst:

– Sett over . . . Kom over!

Unge Sigvard gikk raskt mot døren.

– Jeg tar båten, sa han.