Det gamle fergested har en tungsindig preg av århundrers elde, det hadde ligget således uten forandringer i menneskealdre, det var til bygningens innerste kroker gjennomsyret av en særegen svidd lukt, en ramm blanding av skittent flodvann, øldunst og tjære, en hel verden for seg, avstengt og egenartet var det mørke, gamle hus, når alt var lukket nådde ingen lyd utenfra gjennom de tykke planker; men når dobbeltdøren ble slått opp ut mot strandbredden, hørtes larmen av elven, som strømmet forbi, den store elv, som nedenfor falt i havet, en larm, som skiftet med årstidene, ettersom vannmengden var større eller mindre, men som aldri tapte sitt sus av monotoni.
1
The old ferry house had a melancholy century-old character. It had lain there unchanged for ages. It permeated the building's innermost corners with a peculiar burnt smell, a sharp mixture of dirty river water, beer fumes, and tar. This dark old house was a world in itself, isolated and quaint. When everything was closed, no sound from outside penetrated the thick planks. But when the double doors towards the shore were opened, one heard the roaring of the river that streamed past, the great river that rushed to the sea below, a roaring that changed with the seasons, depending on whether the water level was higher or lower, but which never lost its monotonous rush.
Translated by
markvanroode 327
4 months ago
Discussion