Fergestedet av Sven Elvestad
Difficulty: Medium    Uploaded: 3 weeks, 3 days ago by DavidKenstad     Last Activity: an hour ago
39% Upvoted
39% Translated but not Upvoted
87 Units
78% Translated
39% Upvoted
It was starting to get late, and they didn't actually expect any more of the evening, the voices sounded scattered and carried a tone of fatigue, the conversation had now been rumbling between the thick oak walls for several hours, perhaps they didn't have much more to say to each other, the pendulum clock's movement was whirring as it chimed eleven, it was a lot for these people, whose day began in darkness at five in the morning, everyone listened to the chimes, and now they stared at each other nervously probing.

The tobacco smoke hung thick in the large room. The light seeped down from the kerosene lamp on the ceiling, which burned under a large green-painted tin shade, into the smoke-saturated air and formed streaks like light refractions in the sea. The light could not penetrate to the farthest corners of the room, which were therefore left in darkness, but one could make out the outlines of heavy, old-fashioned furniture there.

Directly below the lamp stood the table; it was called the admiral's table, because in long-gone days it had belonged to an old naval hero, a sturdy table, several inches thick, carved in one piece, around the four table legs ran a wooden frame, worn by centuries of boot soles. The table, which over time had endured many a drunken brawl with fist fights and scuffles, was almost impossible to move due to its weight. This evening, the ferry's guests were sitting around the table, as on so many evenings before, heated by drinking, some already dozing off from sleepiness, others with feverish, glassy eyes, still others silent, silently brooding in their intoxication, observing. The table was covered with drinks, it had been a festive evening, but there was little real celebration to be noticed: The words that were now spoken, blunt and vain words, which received teasing and hostile responses, were the offshoots of a long feud, which eventually subsided, but which people sought to maintain by hanging on to each other's words, twisting and distorting them and putting malicious meaning into them. There was something dismissive, impatient about this conversation, as it drifted forward into the night, and it was obvious to everyone that this gathering too would come to an end without anything much having happened, neither a party nor a fight, but just an end to this eternal banter between people who knew each other too well. Everyone here knew each other so well that they were embarrassed, as if they were strangers to each other. The conversation paused for long minutes at a time, and in the silence it was as if everyone was sitting and thinking about their neighbors and knew everything about them, all the evil, there were moments of a kind of underwater silence.

The men's faces could only be dimly illuminated by the glow of the oil lamp, the tobacco smoke drifting around in slow currents and obscuring their features. Those sitting at the table were almost all older people, around their fifties, with tanned, sharply defined faces, characteristic of sailors and coastal people, horned skin over their knuckles, hard, rough fists, with fingers that seemed to be eternally frozen, hair and beard colorless and disheveled, dry as straw. Some youngsters who were passing through sat on a bench by the long wall, slightly cross-legged, with their arms resting on their knees and their upper bodies bent down towards their arms. One of them, a boy of nineteen, had this unbelievably fair hair, the kind you find among blue-eyed people in the cliffs of the archipelago, completely white, foamy white, Nordic, and old in the North like the fairy tale. It was Sigvard, the helmsman at the ferry station.

When at the large table, people were loudly demanding more to drink, a bright figure came through the doorway. The door to the stairwell stood open, and outside, in the glow of a foggy stable light, one could make out the wide staircase with its tarred banister carved into thick planks. In the spacious hallway, there were also beer kegs lined up, and on the wall shelves, bottles and old copper containers sparkled dimly from the dust.

The old ferry house had a melancholy century-old character. It had lain there unchanged for ages. It permeated the building's innermost corners with a peculiar burnt smell, a sharp mixture of dirty river water, beer fumes, and tar. This dark old house was a world in itself, isolated and quaint. When everything was closed, no sound from outside penetrated the thick planks. But when the double doors towards the shore were opened, one heard the roaring of the river that streamed past, the great river that rushed to the sea below, a roaring that changed with the seasons, depending on whether the water level was higher or lower, but which never lost its monotonous rush.

In from the staircase came a bright figure, a young girl with a blue apron tied around her body with an armful of beer mugs, which she placed one by one on the table in front of the guests. That was Ann-Mari. There was a winning expression on her face, the hint of a smile, but suppressed by that quiet, conscious seriousness which very young and subjugated beings assume in the presence of their elders, and which seems to signify a secret, whether it be childlike knowledge of a hidden happiness, religious emotion, or a secret love, the severity of this seriousness is always, as it were, transparent in the shining innocence of youth. When she came, the white-haired one on the bench always raised his head, but she left without looking back. She was out in the stairwell, but she wasn't alone out there; every now and then another figure would glide forward in the lamplight like a large, curved shadow.
The men drank to each other by slamming their mugs hard against the tabletop and lifting them. One of them drank all the way to the bottom and then stood up. He went to one of the small peephole windows, which were cut into the log wall and covered with brown canvas curtains, he looked out at the weather, some followed him with their eyes and smiled half-disgustingly and mockingly, as if they knew what he had in mind.


“Are you going, sailmaker?” someone asked.

Jan the sailmaker turned and leaned against the door frame. He wore a large, untrimmed mustache, which almost covered his mouth, and when he spoke, his asthmatic voice sounded very indistinct. His head was unnaturally heavy for his frail body, and because he held it, bent down towards his chest, there was something suspicious about him: When he looked straight ahead, you could see a white rim under his pupils, giving his eyes a scowl. He did not answer the question directly.

“I think we'll have good weather tomorrow”, he said, “a nice breeze from the southeast.”

"How can you see that, sailmaker?" someone at the table asked. "The sky is pitch black, and not a ray of moonlight penetrates the clouds."

“I know”, replied the sail maker, “I remember distinctly that it was like that too that evening twenty years ago.” “It's been twenty years now”, he repeated, nodding forward towards the drinks table.

There was someone who crept over there; it was Julius the shoemaker, a petite, thin guy who almost got lost between two rather large fishermen. He had the shabby look of someone in his profession in a very close-knit community. His face was sallow, as if he had never appropriately washed, and his mustache hung in a fray. The shoemaker noticed that the others were laughing appreciatively, and then he said: “So you think perhaps something will happen then, sailmaker, since it has been twenty years. I remember you that same night ten years ago. Then you also went and worked, looked thoughtfully at the weather, and made prophesies. It's a kind of anniversary you're holding back."
“The sailmaker believes in miracles,” another remarked. And now it came from one by one at the table: "He believes in the words of scripture: You shall never doubt."

"But the adventure is over."

"He is basically happy, the sailmaker, because he has never given up hope. He and she out there – the witch."

The speaker gestured towards the dark staircase. Perhaps someone out there had heard the remark; for a moment, the hunched, threatening shadow stood as if listening, blocking the view. Then it became very quiet in the tavern, but then the shadow floated back into the darkness, and the strange conversation continued, these stinging, hostile words that revealed a secret everyone knew: "Not even the parsons still had hope, neither the old one who is gone, nor the new one who came."

"No, that's the truth, it's only getting more devastating and hopeless here at the ferry terminal."

"We are also dying one after the other; there are not so many of us now.

"But we, who are back here, we are all waiting," replied the sailmaker. His sinister gaze took on a triumphant shine of its own: "I know," he continued, "you're just pretending not to believe it anymore. But no one has completely given up hope, that's the truth, because none of us here know anything. We know nothing. You all would love to hear me talk like that, as I do, because you think it does you good to contradict me. There is a kind of comfort in the contradiction, too, because it opens up a tiny doubt or a tiny hope, whatever you want. And now it's different with me than with you. I have my sailmaking workshop."

"The darkroom." . . Someone was muttering.

"The darkroom, yes, the sailmaker replied bitterly, that's right, it's getting darker and darker in there, the windows have years of dust on them, from year to year I can feel the light being turned down in them and they're becoming more and more blind. I like it that way, there's something human about it. There is something of my own life in that sailmaker's workshop, that is how the years also cast their darkness over me. But when I get in there, I have clearer memories of the past around me than the rest of you might have. It lies in the old air in there, in the semi-darkness, and then in the smell of sailcloth and rope and tar. When I stand and catch my breath in there, it's as if I'm watching the ship go out into the strait again, like twenty years ago. Don't you remember how it smelled in the southeast breeze, freshly tarred and nice? Når jeg kjenner den duften igjen, da er det likesom en del av håpet blir levende, jeg synes jeg aner skuta langt bort i havene et steds, fjernt, fjernt ute, under en annen himmel, ja – men ennå levende.

Seilmakeren hadde senket stemmen til en hes rallen, det ble merkelig stille i stuen. Folkene gnugget seg uvillig på stolene, som om de følte seg forbitret over å bli påtvunget disse minner. Plutselig trådte en skikkelse ut av trappegangen, det var den krumme skygge, som var blitt levende i en gammel kvinnes gestalt, bøyet, med et tateraktig mørkt og skarptskåret ansikt, det var kromadamen Kaisa, hun var kledd i grovt, bondevevet tøy og på føtttene hadde hun langskaftede mannfolksstøvler. Men over hennes mørke kjoleliv funklet et tykt halskjede av gull, på hennes krokete fingre og i ørene glimtet ringer. Hun ble stående en stund og nikke mot seilmakeren, i det hun smilte underfundig. Så sa hun med en hemmelighetsfull betoning: – Jeg har hørt dine ord, seilmaker. Jeg vet også mitt.

Plutselig vendte hun seg mot de andre rundt admiralens bord og med hard, befalende stemme sa hun kort: – Det roper.

Sigvard reiste seg straks. En annen åpnet den store dør ut mot trappen og elven. Bruset av det strømmende vann trengte svakt inn i stuen, og lufttrekket støtte sotskyen ut av parafinlampen. Alle lyttet.

Gjennom bruset hørtes langt borte fra den andre siden av floden en kallende røst: – Sett over . . . Kom over!

Unge Sigvard gikk raskt mot døren.

– Jeg tar båten, sa han.
unit 2
Tobakksrøken hang tett i den store stue.
1 Translations, 2 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 2 days ago
unit 10
Alle her kjente hverandre så godt, at de generte sig, som om de var fremmede for hverandre.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 3 days ago
unit 16
Det var Sigvard, rormann ved fergestedet.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 3 days ago
unit 22
Det var Ann-Mari.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 3 days ago
unit 26
unit 27
En av dem drakk helt til bunns og reiste seg deretter.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 29
– Skal du gå, seilmaker?
2 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 30
var det en som spurte.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 31
Seilmakeren Jan vendte seg om og lente seg mot dørstolpen.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 34
Han svarte ikke direkte på spørsmålet.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 35
– Vi får godt vær i morgen, tenker jeg, sa han, en fin bris fra sydøst.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 38
Det er tyve års siden nå, gjentok han og nikket fremover mot drikkebordet.
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 41
Jeg husker deg den samme kveld for ti år siden.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 43
– Seilmakeren tror på undere, var det en annen som bemerket.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 3 weeks, 1 day ago
unit 44
unit 45
– Men eventyret er forbi.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 weeks, 6 days ago
unit 46
– Han er i grunnen lykkelig, seilmakeren, for han har aldri oppgitt håpet.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 weeks, 6 days ago
unit 47
Han og henne der ute – heksen.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 weeks, 6 days ago
unit 50
– Nei, det er sannheten, det blir bare mere ødelagt og håpløst her ved fergestedet.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 6 days ago
unit 51
– Vi dør også en etter en, vi er ikke så mange nå.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 6 days ago
unit 52
– Men vi, som er her tilbake, vi venter alle, svarte seilmakeren.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 6 days ago
unit 54
Men ingen har helt oppgitt håpet, det er sannheten, fordi ingen her av oss vet noe.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 6 days ago
unit 55
Vi vet ingenting.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 6 days ago
unit 57
Og nå er det annerledes med meg enn med dere.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 6 days ago
unit 58
Jeg har mitt seilmakerverksted.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 week, 6 days ago
unit 59
– Mørkekammeret .
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
unit 60
.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
unit 61
.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
unit 62
var det en som mumlet.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
unit 64
Jeg liker det sånn, det er noe menneskelig i det.
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
unit 76
Jeg vet også mitt.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 78
Sigvard reiste seg straks.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 79
En annen åpnet den store dør ut mot trappen og elven.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 81
Alle lyttet.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 83
.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 84
.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 85
Kom over!
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 86
Unge Sigvard gikk raskt mot døren.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
unit 87
– Jeg tar båten, sa han.
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None

Fergestedet by Sven Elvestad
First published by Gyldendal Norsk Forlag 1928

I.

Det var begynt å bli sent, og man ventet seg egentlig ikke mere av kvelden, stemmene lød spredte og bar en tone av tretthet, samtalen hadde nå buldret mellom de tykke eiketrevegger i flere timer, man hadde kanskje ikke stort mere å si hverandre, slaguret surret i trekket og slo elleve, det var meget for disse folk, hvis dag begynte i mørket klokken fem om morgenen, alle lyttet etter slagene, og nå stirret de prøvende på hverandre.

Tobakksrøken hang tett i den store stue. Fra parafinlampen i taket, som brente under en stor grønnmalt blikkskjerm, sivet lyset ned i den røkmettede luft og dannet strimer likesom lysbrytninger i sjø. Lyset kunne ikke trenge hen til de fjerneste kroker i stuen, som derfor henlå i mørke, men man skimtet omrissene av tunge og gammeldagse møbler der henne.

Rett under lampen sto bordet; det ble kalt admiralens bord, for det hadde i lengst forsvunne dager tilhørt en gammel sjøhelt, et mektig bord, flere tommer tykt, utskåret i èt stykke, rundt de fire bordben gikk en tråramme, slitt av støvlesåler i århundrer. — Bordet, som gjennom tidene hadde båret mang en drøy rus med neveslag og rabalder, var nesten ikke til å flytte i sin tyngde. Omkring bordet satt fergestedets gjester denne kveld som så mange kvelder før, opphetet av drikken, enkelte allerede duppende av søvnighet, andre med febrilsk opphissede øyne, andre igjen tause, stille ruvende i sin fullskap, iakttagende. Bordet var fylt av drikkevarer, det hadde vært en festkveld, men det var lite av virkelig fest å merke; de ord, som nå blev sagt, knubbete og uvillige ord, som fikk ertende og fiendtlige tilsvar, var utløpere av en lang trette, som etterhvert var stilnet av, men som man søkte å vedlikeholde ved å henge seg i hverandres ord, vri dem og vrenge dem og legge en ondsinnet betydning i dem. Det var noe forjaget, utålmodig over denne samtale, ettersom det drev fremover mot natten, og det åpenbarte for enhver, at også dette samvær skulle gå til ende uten at noe særlig var hendt, hverken fest eller slagsmål, men bare slutte i dette evige stikleri mellom mennesker, som kjente hverandre for godt. Alle her kjente hverandre så godt, at de generte sig, som om de var fremmede for hverandre. Samtalen holdt opp lange minutter ad gangen, og i stillheten var det da likesom enhver satt og tenkte på sine naboer og visste alt om dem, alt det onde, det var stunder av en slags undersjøisk stillhet.

Mennenes ansikter kunne alene dunkelt belyses av oljelampens skinn, tobakksrøken drev omkring i langsomme strømmer og sløret deres trekk. De, som satt ved bordet, var nesten alle eldre folk, omkring femtitallet, værbrune, skarpt markerte fjes, karakteristiske for sjøfolk og kystbefolkning, hornet i skinnet over knokene, harde, ru never, med likesom evig stivfrosne fingre, hår og skjegg farveløst og stridt, tørt som halm. På en benk ved langveggen satt noen ungdommer småpassiarende med armene hvilende over sine knær og med overkroppen dukket ned mot armene. En av dem, en gutt på nitten år, hadde dette usannsynlig lyse hår, som man kan finne blant blåøyde mennesker i skjærgårdens klipper, helt hvitt, skumhvitt, nordisk og gammelt i Norden som eventyret. Det var Sigvard, rormann ved fergestedet.

Når det ved det store bord med høy røst ble forlangt mere å drikke, kom en lys skikkelse inn over dørstokken. Døren ut til trappegangen stod åpen, og der ute kunne man i skinnet fra en tåket stallykt skimte den brede trappen med det tjærete gelender utskåret i tykke planker. I den rommelige gang var der også oppstilt ølfat og på vegghyllene funklet det dunkelt fra støvet flasker og gamle kobberkar.

Det gamle fergested har en tungsindig preg av århundrers elde, det hadde ligget således uten forandringer i menneskealdre, det var til bygningens innerste kroker gjennomsyret av en særegen svidd lukt, en ramm blanding av skittent flodvann, øldunst og tjære, en hel verden for seg, avstengt og egenartet var det mørke, gamle hus, når alt var lukket nådde ingen lyd utenfra gjennom de tykke planker; men når dobbeltdøren ble slått opp ut mot strandbredden, hørtes larmen av elven, som strømmet forbi, den store elv, som nedenfor falt i havet, en larm, som skiftet med årstidene, ettersom vannmengden var større eller mindre, men som aldri tapte sitt sus av monotoni.

Inn fra trappegangen kom den lyse skikkelse, en ung pike med et blått forkle spent helt rundt kroppen og med favnen full av ølkrus, som hun ett etter ett satte fra seg på bordet foran gjestene. Det var Ann-Mari. Det var et vinnende uttrykk i hennes ansikt, en anelse av et smil, men dog undertrykt av dette stille, bevisste alvor, som ganske unge og undertrykte antar i eldres selskap og som synes å bety en hemmelighet, det kan være barnlig viten om en skjult lykke, en religiøs grepethet eller en dulgt elskov, strengheten i alvoret er alltid gjennomskinnelig av ungdommens lysende uskyld. Når hun kom løftet alltid hvitluggen der hen på benken hodet, men hun gikk igjen uten å se der hen. Hun holdt til ute i trappegangen, men hun var ikke alene der ute, nå og da gled en annen skikkelse frem i lykteskinnet som en stor, krum skygge.
Mennene drakk med hverandre på den måten at de støtte kruset hardt mot bordplaten og løftet dem. En av dem drakk helt til bunns og reiste seg deretter. Han gikk hen til en av de små vindusglugger, som var skåret ut i stokkveggen og dekket med brune lerretsgardiner, han så ut på været, enkelte fulgte ham med øynene og smilte halvt fortredelig og hånlig, som om de visst, hva han hadde i sinne.

– Skal du gå, seilmaker? var det en som spurte.

Seilmakeren Jan vendte seg om og lente seg mot dørstolpen. Han bar en stor, ugredd bart, som nesten dekket over munnen, når han talte, hans astmatiske stemme lød meget utydelig. Hans hode var unaturlig svært til han spinkle kropp, og fordi han holdt det, bøyet ned mot brystet, var det noe fordektig over ham: når han så fremover, ble det hvite synlig i en kant under hans pupiller, hvilket ga hans øyne et skulende blikk. Han svarte ikke direkte på spørsmålet.

– Vi får godt vær i morgen, tenker jeg, sa han, en fin bris fra sydøst.

– Hvordan kan du se det, seilmaker, var det en ved bordet, som spurte, himmelen er jo svart som bek og ikke et glimt av månen kommer ned gjennom skyene.

– Jeg vet det, svarte seilmakeren, jeg husker så tydelig, at sånn var det også den kvelden for tyve år siden. Det er tyve års siden nå, gjentok han og nikket fremover mot drikkebordet.

Det var én som kniste der hen, det var skomakeren Julius, en liten tynn fyr, som nesten ble borte mellom to drøye fiskere, han hadde dette loslitte i sin skikkelse, som kan være særegent for folk av hans profesjon i meget trange samfunn, hans ansikt var gustengrått, som om han aldri vasket seg ordentlig ren, hans barter hang frynset ned. – Skomakeren oppdaget, at de andre lo anerkjennende, og så sa han:

– Så mener du kanskje, at det skal hende noe da, seilmaker, ettersom det er tyve år siden. Jeg husker deg den samme kveld for ti år siden. Da gikk du også og verket og så grunnende på været og uttalte deg i forjettelser; det er et slags jubileum du holder igjen.
– Seilmakeren tror på undere, var det en annen som bemerket. Og nå kom det fra én etter én ved bordet:

– Han tror på skriftens ord: Du skal aldri tvile.

– Men eventyret er forbi.

– Han er i grunnen lykkelig, seilmakeren, for han har aldri oppgitt håpet. Han og henne der ute – heksen.

Den talende gjorde en gestus mot den mørke trappegang, kanskje hadde et menneske der ute hørt bemerkningen, for i et øyeblikk ble den krumme og truende skygge stående likesom lyttende og skygge for synet. Da var det ganske stille i skjenkestuen, men så gled skyggen tilbake igjen i mørket, og den underlige passiar fortsatte, disse stikkende, fiendtligsinnede ord, som røpet en hemmelighet, alle kjente til:

– Ikke engang prestene kan gi håp lenger, hverken den gamle som reiste eller den nye, som kom.

– Nei, det er sannheten, det blir bare mere ødelagt og håpløst her ved fergestedet.

– Vi dør også en etter en, vi er ikke så mange nå.

– Men vi, som er her tilbake, vi venter alle, svarte seilmakeren. Hans uhyggelige blikk fikk en egen triumferende glans: Jeg vet det, fortsatte han, dere later bare, som om dere ikke tror det lenger. Men ingen har helt oppgitt håpet, det er sannheten, fordi ingen her av oss vet noe. Vi vet ingenting. Dere vil alle meget gjerne høre meg snakke sånn, som jeg gjør, fordi dere synes det gjør dere godt å motsi meg, det er en slags trøst i motsigelsen også, fordi den åpner for en bitteliten tvil eller et bitte lite håp, hva dere vil. Og nå er det annerledes med meg enn med dere. Jeg har mitt seilmakerverksted.

– Mørkekammeret . . . var det en som mumlet.

– Mørkekammeret ja, svarte seilmakeren bittert, det er er riktig det, at det blir mørkere og mørkere der inne, vinduene har årgammelt støv, fra år til år kan jeg merke, som lyset skrues ned i dem og de blir mer og mer blinde. Jeg liker det sånn, det er noe menneskelig i det. Det er noe av mitt eget liv i det seilmakerverksted, sånn senker også årene sitt mørke over meg. Men når jeg kommer der inn, så har jeg minnene av det forgangne tydeligere omkring meg enn dere andre kan ha det. Det ligger i den gamle luften der inne, i halvmørket, og så i lukten av seilduk og tauverk og tjære. Når jeg står og trekker pusten der inne, er det likesom jeg ser skuta gå igjen ut sundet som for tyve år siden, husker dere ikke hvordan ho duftet i sydøstbrisen, nytjæret og fin? Når jeg kjenner den duften igjen, da er det likesom en del av håpet blir levende, jeg synes jeg aner skuta langt bort i havene et steds, fjernt, fjernt ute, under en annen himmel, ja – men ennå levende.

Seilmakeren hadde senket stemmen til en hes rallen, det ble merkelig stille i stuen. Folkene gnugget seg uvillig på stolene, som om de følte seg forbitret over å bli påtvunget disse minner. Plutselig trådte en skikkelse ut av trappegangen, det var den krumme skygge, som var blitt levende i en gammel kvinnes gestalt, bøyet, med et tateraktig mørkt og skarptskåret ansikt, det var kromadamen Kaisa, hun var kledd i grovt, bondevevet tøy og på føtttene hadde hun langskaftede mannfolksstøvler. Men over hennes mørke kjoleliv funklet et tykt halskjede av gull, på hennes krokete fingre og i ørene glimtet ringer. Hun ble stående en stund og nikke mot seilmakeren, i det hun smilte underfundig. Så sa hun med en hemmelighetsfull betoning:

– Jeg har hørt dine ord, seilmaker. Jeg vet også mitt.

Plutselig vendte hun seg mot de andre rundt admiralens bord og med hard, befalende stemme sa hun kort:

– Det roper.

Sigvard reiste seg straks. En annen åpnet den store dør ut mot trappen og elven. Bruset av det strømmende vann trengte svakt inn i stuen, og lufttrekket støtte sotskyen ut av parafinlampen. Alle lyttet.

Gjennom bruset hørtes langt borte fra den andre siden av floden en kallende røst:

– Sett over . . . Kom over!

Unge Sigvard gikk raskt mot døren.

– Jeg tar båten, sa han.