VI.
Litt etter hørte Johannes trinn mot svakt knakende gulvplanker – og nå kunne han beregne, hvorfra lyden kom. Det var den fremmede, som var gått ut av sitt værelse.

Johannes kunne høre, at han gikk meget forsiktig, den fremmede stanset nå og da, formodentlig for å lytte etter om han gjorde støy – og gikk så igjen. Han nærmet seg trappen.

Johannes satte hornlykten ned i en åpen kasse, så det ble fullstendig belgmørkt omkring. Så snek han seg hen til et fremspring i trappen, hvor han selv usett kunne holde øye med, hva som foregikk.

Den fremmede kom ned over trappen. Skjønt forsiktig gikk han dog med stor sikkerhet trinn for trinn. I en av trappevinklene måtte han passere en smal åpen glugg i veggen. Ned gjennom denne glugg falt det et ganske svakt demringslys fra stjernehimmelen. I det han passerte forbi, kunne Johannes se hans ansikt.

Den fremmed støttet seg til rekkverket, mens han gikk, han gikk med senket hode og skjønt ansiktet var halvt begravet av tette skygger, kunne Johannes dog oppfatte dets uttrykk, det var dypt ettertenksomt og dypt bedrøvet. Bare et øyeblikk var han kommet inn i stjerneskimret, så oppslukte trappemørket ham igjen.

Johannes lyttet etter hans ferd, som man lytter etter en tyv om natten. Det besynderlige var, at den fremmede ikke førte lys med seg. Han gikk som en søvngjenger . . . Nå kunne Johannes høre, at han var kommet helt ned av trappen . . . nå gikk han henad den smale gang til venstre, hvor alle ølfatene lå i rad og rekke. Innenfor der, rett innenfor, var Signes og Ann-Maris værelse. Men til høyre var det en trang dør, som førte ut til haven, og denne dør sto alltid åpen. Johannes hørte, at den fremmede ble stående stille en stund, likesom han betenkte seg. Men så knaket det svakt i dørens rustne hengsler –

Johannes snek seg etter ham nedad trappen, så hurtig og så stille han formådde. Da han var kommet ned i den trange gang, så han på ny stjerneskimmerets grå lysning: Den fremmede hadde latt døren stå åpen. Johannes ventet en stund. Han kunne se skyggen av den fremmede bevege seg i fantastisk størrelse oppover sjøbodens vegg.

Den fremmede var i ferd med å snike seg gjennom den lille kjøkkenhave, for å nå ut på veien. Men skjønt alt nå lå beskinnet av himmelens bleke lys og han således kunne gå uten vanskelighet, stanset han ofte famlende, som om han ikke kunne se frem for seg. Det var likesom denne underlige mann gikk bedre i belgmørke enn i lys.

Nå hendte det besynderlige, som ganske syntes å forstyrre Johannes, at det også lød listende trinn bak ham, inne i bygningen. Hvem kunne det være. Han visste at Kaisa og Signe var gått til ro og lille Ann-Mari var tatt til vårdansen på kirkebakken. Men lyden av disse trinn opphørte – og nå gikk den fremmede gjennom havegrinden. Johannes ville trenge ut gjennom døren for å gå etter, da han ble grepet i armet.
Han vendte seg brått om.

Høy og truende i mørket sto Kaisa der. Hennes klo holdt ham fast i trøyeermet. Hun bøyet sitt mørke ansikt mot ham, likesom hun ville hakke øynene ut på ham, og han dukket seg uvilkårlig.

– Hold deg her, hvisket hun.
– Jeg holder øye med han, den fremmede, svarte Johannes, han er gått ut.
– Jeg vet det, svarte hun, la ham gå. Kom her.

Hun trakk ham inn i gangen og etter å ha lukket døren omhyggelig, men ikke stengt den, tente hun et lys.
Hun lo.
– Nå er vi alene, sa hun, Signe sover.
Hun pekte opp.
– Hans dør er ikke lukket. Døren til det store rommet kan ikke lukkes vet du.
Johannes forsto henne kanskje, men ble engstelig.
– Jeg trodde du sov, sa han unnvikende.
– Jeg ville ikke legge meg. Jeg ville vente og se.
– Vente på hva?
– At han skulle gå ut. Er du redd nå Johannes?
Han svarte ikke.
– Du er alltid redd i mørket, sa hun og lo igjen, denne hule og uhyggelige latter, ha ha, det var likesom harde støt utgikk fra hennes bryst. Nå skal jeg tenne, fortsatte hun, nå skal jeg tenne lyktene. Det er jo allikevel ingen som ser oss. Alle skoddene er lukket. Kom så.

– – – Men den fremmede var kommet på byveien. Han gikk med frakken oppknappet og med hendene dypt begravet i frakkelommene. Han så seg oppmerksomt omkring likesom han søkte etter et bestemt sted.

Det var ikke egentlig noen by dette. Ikke engang et ladested. Veien som var bakket opp og ned, gikk i svinger. Det så ut som om husene var bygget tilfeldig hist og her og at så veien hadde måttet følge bebyggelsens luner. De fleste av husene var meget små, alle grå og fattigslige, de så dobbelt ensformige ut i dette månelys, som utslettet alle farver og bare ga tilbake skygger og lys. Husene var for det meste omgitt av en liten have – og havene igjen omgitt av gjerder. Selv om våren ennå ikke var sprunget ut, kunne man dog se på de utslukte trær, som strakte sine sorte .ngre opp i månelyset og på plenene med det årsgamle gress, det var vissent som gresset over forglemte graver, at havene var dårlig og likegyldig stelte. Derimot var det lagt meget arbeide på gjerdene omkring, de var påfallende høye og tette. I disse gjerder var nabofiendeskapet uttrykt. Det var likesom hvert hus inne i sin stengsel levendegjorde uvennskapelig bitterhet og mistro.

Tettest lå byen omkring handelsstedet, som var en gammel bygning i to etasjer, oppført av bjelker, likesom fergestedet. Bygningen stammet sikkert fra ufredstider, de nederste vinduer lå mere enn mannshøye fra jorden - og i denne skikkelse uttrykte det ennå tydeligere enn de andre hus det allmenne preg av mistro og fiendtligsinnethet som syntes å herske her.

Overalt hadde man oversikt over byen, helt ut til de spredte små hus på skjærene. Langt ute i havet blinket det regelmessig fra et fyr, det var som om et fabeldyr lå og veltet seg I mørket der ute og stirret over horisonten, først med sitt røde og så med sitt grønne øye. Inn mot land reiste det seg noen mørke høyer, det var plankestabler – og bak dem igjen sto kullsort sagverkets skorstenspipe opp mellom stjernene.

Den fremmede gikk omkring og så på alt dette, granskende, som om han undret seg over, hvem mon bodde inne i disse husene. Han kom også ned til den lille bryggen. En plankebrygge med stolper ut i den rennende elv. Han ble stående en stund og stirre ned mellom sprinklene. Vannet gled rolig og mørkt forbi der nede med en svak sildren. Han gikk hen til bryggekanten og så ut over elven. På den annen side var det en flat krattbevokst mark med enkelte trær innimellom. Disse trær, som den fremmede lenge betraktet med undren, sto opp fra jorden som sorte slagskygger, med den øverste rand forsølvet av månelyset. Den fremmede gikk innover landet igjen, det var en ganske stille natt, den første vårnatt med en besynderlig duft, en blanding av hav og jord, i luften. Han kunne nå ganske tydelig høre trekkspillåten fra kirkebakken, det var to trekkspill, en musikk, som ernet seg og ble borte utover klippene og en annen som kom nærmere. Den fremmede gikk mot lyden. Til slutt kom han inn i mellom de store plankstabler, det var myk bunn her av trefliser og sagmugg, hans trinn hørtes ikke mere. Det var nå også slutt på trekkspillåten, men den fremmede hadde fått øye på to sorte skikkelser, som strøk forbi plankestablene dér, hvor de vendte mot sjøen, det var en fyr med trekkspill i rem over skulderen og en ung jente, det var Ann-Mari og Sigvard.

De satte seg sammen tett inntil hverandre på en benk. Herfra hadde de utsikt til floden, de kunne se trærne på den andre side, også skjærene og havranden og fergestedet, som ruget svart og høyt langt borte. De satt ganske stille, betatt av den store ro henover jorden og det spillende, funklende liv oppe i himmelen, månen som drev innover skyene og dukket frem igjen, så veldig det var, så var det dog altsammen i disse øyeblikk bare et leketøy for to mennesker, som satt stumme og undret seg.

Sigvard satte trekkspillet over sitt fang, men han spilte ikke. Den unge fyr var en særling, en drømmer. Alt var galt og forvridd i den lille by, ikke engang ungdommen hadde ungdommens alminnelige og umiddelbare friskhet. Den var enten forknytt og underkuet og motløs, eller også frekk og ondskapsfull, - eller også som Sigvard, en fantast, en dikter, som hensank i grublerier og ofte talte i uforståelig poesi. Men dette vakte slett ikke så meget forbauselse i den lille by, som det ville ha gjort andre steder. Fremfor alt ingen morskap. Man fant seg i, at alt skulle være annerledes her, også ungdommen, menneskenes vår, det hørte altsammen med til forbannelsen.

Sigvard pekte i en stor bue med hånden.

–Ser du, hvor vi er lukket inne, Ann-Mari, sa han, innenfor horisonten er det intet annet enn fergestedet og så bitte lite grann av verden, trærne der borte, litt av havet og skjærene. Ellers ingenting. Ingen andre mennesker. Jeg vet nok, at livet er meget stort og rikt utenfor. Men hver gang jeg sitter her hjemme og tenker på det synes jeg, at alt det andre er så langt borte, så skrekkelig langt borte, Ann-Mari.

– Det er fordi de andre menneskene er lykkeligere enn vi, svarte Ann-Mari, vi har alltid bare noe ondt å tenke på. Hver gang jeg våkner om morgenen, så vet jeg, at jeg har noe å frykte. Ofte kan jeg ikke finne hva det er, men jeg vet allikevel, at jeg har noe å være redd for.

Og jeg kan gå i mange timer og vente og så kommer det. Jeg tror ikke de andre menneskene der ute har det sånn. Derfor føler vi oss så ensomme, tror jeg, fordi det er så forferdelig langt fra dem som er ulykkelige og til dem som er litt lykkelige.

Sigvard fingret forlegen henover klaviaturet på sitt trekkspill.
– Men når du tenker på . . . . oss to da? spurte han.
– Sigvard, jeg vil si deg det, så blir jeg meget glad, men bare et bitte lite øyeblikk.
– Vi skal nok greie det, sa Sigvard alvorlig, selv om far er aldri så meget mot det. Jeg kan klare å tjene mitt brød selv.
– Jo, men det er ikke bare det. Men når jeg tenker på, at også vi skal bli gående her, så blir jeg gruelig ulykkelig. Så er det ofte det, jeg har gått og vært angst for uten å vite det.
– Så skal vi nok finne verden utenom oss og til de mennesker, om er lykkeligere, svarte Sigvard.

Han satt en stund stille. Så tilføyde han:
– I dag har jeg grublet meget over skipet, som forsvant.
– Fordi det er tyve år siden?
– Ikke så meget derfor, som fordi alle mennesker har talt mere om det i dag enn ellers. Jeg synes, at hver gang de kommer til å tale om det, så blir de stadig mer ondskapsfulle mot hverandre. Og så blir en jo nødt til å studere på hva det egentlig er dette. Hverken du eller jeg har sett skipet Ann-Mari. Nå har jeg fått den underlige tanke, at det slett ikke har vært til.

Ann-Mari så forskrekket på ham.
– Men Sigvard! sa hun bebreidende.
– Jo, ser du.

Som alle enkle mennesker, som ikke kan klargjøre sinnets dype grubliseringer, søkte også Sigvard å hjelpe seg med tegn. Han satte de to pekefingrene sammen høyt oppe i luften, skilte dem ad igjen og dannet en stor sirkel, i det fingrene igjen møttes dypt nede.

– Husker du, fortsatte han, da vi gikk til konfirmasjonen og presten talte om spøkelser og gjengangere. Det er ikke noe å være redd for, sa presten, selv om vi ser et spøkelse, det eksisterer ikke, det er bare en frykt og beven i vårt bryst, som blir levende. Ja, jeg vet ikke, hvordan jeg skal forklare det, Ann-Mari, men kanskje er dette skipet også bare et spøkelse, kanskje er det bare til for menneskenes onde tankers skyld.

Ann-Mari så bort på ham. Plutselig sa hun:
– Nå er det kommet lys i den fremmedes vinduer. Han så også så urolig og ulykkelig ut, den mann, han var så trett, sa han, men se, nå kan han ikke sove lenger.
– Kanskje vil han bare lese litt, svarte Sigvard.
– Nei, svarte Ann-Mari, han går frem og tilbake å gulvet, lyset beveger seg jo fra vindu til vindu.

Plutselig kvakk hun i: Nei, hva var det?
Begge hadde hørt det samme. De sprang ned fra benken og så inn i det tette mørke mellom plankestablene. De hørte da hurtige fottrinn som ernet seg.