IX.
Ut på dagen traff den fremmede gjest presten.

Den unge prest hadde ikke vært svært lenge i embetet, han var meget interessert i
forholdene og ville tydeligvis gjerne vite, hva denne fremmede mann aktet å gjøre her.
Presten skulle tilbake igjen til hovedsognet og gikk nede på bryggen og drev, ventende på
båtskyssen.

– Det er ikke av nysgjerrighet jeg spør, sa han, men kanskje jeg kan bistå Dem med et
eller annet.

Den fremmede fikk et sådant underlig smil i sitt ansikt, forlegent, egentlig et forskremt
uttrykk.

– Jeg er kommet hit bare for å hvile meg, svarte han, men kanskje reiser jeg snart igjen,
jeg vet ikke riktig, jeg har uro i kroppen.

– Det er gjerne slik med den som reiser viden omkring, sa presten.

– Viden omkring, mumlet den fremmede, ja det er riktig nok. Men allikevel er det som
om jeg på langt nær er kommet frem, dit jeg skal.

Han så seg skygt om, kanskje følte han alle de nysgjerrige øyne som tittet bak gardiner
og potteblomster.

– Jeg vet bestemt, fortsatte han, at et sted som dette ofte har vært i mine tanker, når jeg
har følt meg trett og utslitt, et sted, hvor det kunne være salig å hvile. Men nå, når jeg er
kommet hit er jeg allikevel ikke kommet frem, synes jeg. Det er underlig.

– Menneskets evige uro, sa presten, i det han betraktet den fremmede med interesse.
Den fremmede hadde ikke alene en avstikkende språktone, men førte også besynderlige
uttalelser. Hans ansikt med det gråhvite hår og skjegg hadde likesom ingen alder. I det
ene øyeblikk strålte et fullkomment ungdommelig ansikt frem gjennom alderdommens
tegn, i det neste dekkedes alt av alderens tungsindighet. Dette stadig skiftende og vikende
utdypet det ukjente og fremmedartede ved ham. Han så seg om på en viss lurende måte,
innåndet luften med tilbakelenet hode på en dyreaktig måte, likesom en hund som snuser
utover helt ukjente strekninger, han syntes forundret over sin egen tilstedeværelse.

– Hvordan befinner De Dem inne fergehuset? spurte presten.

– Godt, svarte den annen tilbakeholdende.

Presten ville nærmere inn på emnet.

– Det er en eldre kone, som styrer huset, sa han, alle de andre bøyer seg under hennes
sterke vilje. Har De lagt merke til det, at det er noe tateraktig ved henne? I en underlig
idéassosiasjon minner hun meg om fortidens hekseprosesser. Kanskje har hun hypnotiske
evner. Hennes makt over andre er stor. Det er ofte tilfelle med folk som bærer på en fiks
idé. Jeg har ikke kjent henne lenge, på meg virker hun kun litt uhyggelig, men jeg hørt,
at hun før i tiden har vært en overordentlig respektabel og arbeidsom kone.

– Hvorfor kan man ikke si det fremdeles om henne?

Presten rystet på hodet.

– Hun er blitt en forbannelse for stedet her, sa han, og sikkert uten sin vilje det
ulykkelige vesen. Hennes vertshus legger alt øde her. Hun kan godt selv se, hvorledes alle
de små hjem her omkring lider under mennenes og de unges drikkeri. Det er hennes
fikse idé, at hun må skrape sammen daler på daler til sønnen Andreas, som hun venter
hjem. Hun er ikke til å få bort fra den tanke. En vanvittig tanke. Sønnen forsvant for
tyve år siden med et skip, som gikk ned med alle. Ingen har senere hørt noe om skipets
skjebne. Det er besynderlig, hvorledes dette skip, som skulle være til velsignelse for
menneskene, i stedet ble til det motsatte. Har de hørt sagnet om skipet, som bærer gråt
og hulken i mastetoppene? Således går også dette skip igjen i menneskenes tanker.
Menneskene vil ikke slippe det. Et minne som dukker opp igjen, alltid sårt og vemodig.
Presten pekte på den store fergebygning, som tok til å mørkne og likesom bli større i
den begynnende kveld.

– Der henger savnet igjen, sa han, den gamle kone har i sin desperat og fanatiske tro
lenket også sine omgivelsers skjebne til dette gamle eventyr. Det maktstjeler alle, lammer
alle, gjør folk onde, hatske, udyktige i livet. Egentlig er det ingen, uten henne, som tror
lenger på noen mulighet. Og dog . . . og dog . . .
Presten smilte bittert.

– Det er jo mitt embete å granske tro og tvil, fortsatte han. Jeg må ofte spørre meg selv.
Hvor langt er det til vissheten. Den skulle jo være nådd for lengst i dette tilfelle. Og
allikevel. Det blir et lite håp tilbake, som er uutryddelig. Dette håp er stadig blitt mindre
og er egentlig nå ufattelig lite. Men mellom dette bittelille håp og vissheten er det dog en
avstand så stor som en verden.

– Men hvorfor ta fra dem dette lille håp? innvendte den fremmede, er det ikke det
samme som å styrte dem ned i håpløshetens avgrunn?

– Men det er nødvendig, svarte presten alvorlig, det falske liv må opphøre for å gi plass
for det nye.

Han pekte på to unge mennesker, som drev nede ved bryggekanten. Det var Ann-Mari
og Sigvard.

Det kom en lys klang i prestens stemme.

– Se der er ungdommen, som skal begynne livet, sa han, jeg vet ikke noe så henrivende
ungt, noe så lyst i sinnet og modig på livet som denne unge pike. Gutten er meget av en
drømmer. Jeg taler ofte med dem. De har begge en sterk fornemmelse av at de henger
fast i noe, som de må komme bort fra. Men med pikens omsorg for moderen og med
guttens drømmesyke sinn, synes deres skjebne avgjort: Om noen tid er det et par
underlige mennesker mer i den uhyggelige gård.

– Har De talt med Signe? spurte presten plutselig, det er denne unge pikes mor.
Den annen nikket.

– Hun lever fullstendig i fantasiens verden.

– Jeg forsøkte å tale til henne for litt siden, sa den fremmede, men det lot ikke til at hun
så meg. Og vi var dog så nær hverandre som De og jeg nå. Og hun så meg, men det var
likesom jeg ikke var der.

– Det er ofte således, sa presten, hun later som om hun ikke ser de levende, men
overtroen her nede påstår, at hun kan se de døde.

– Hva vet vi egentlig om de levende og de døde, sa den fremmede, vi vet kanskje ikke
hvem som lever og hvem som er døde. Jeg har ofte en fornemmelse av, at mitt liv bare er
en åndeaktig drømmetilværelse. Erindringen om det opplevde viker tilbake og blir
stående belyst av en uendelig fjern solnedgang, som synes å tilhøre en annen tilværelse. . .
Det hender jeg ser en kvinne som langt borte beveger seg lydløst fremover ombølget av
et blålig lysslør. Jeg tenker: Hun er død. En av oss er døde. Hva vet vi, kanskje den døde
og den virkelig verden blander seg med hverandre.

Han stanset. Presten så urolig på ham. Først nå la han merke til, hvor påfallende blek
den fremmede var, en dødsblekhet med fuktig panne var kommet så overordentlig
plutselig, at presten skjelvende begynte å spørre seg selv, hvorledes det kunne være mulig,
at han ikke hadde sett det tidligere. Han tok ham vennlig under armen og førte ham
fremover.

– La oss bevege oss litt, sa han, kveldsluften er skarp.

Presten mente kanskje at den fremmede var syk, og at denne passiar om døden og livet
var ubehagelig for ham. Han ønsket å gi emnet en mer beroligende belysning.

– Er det ikke riktig? spurte han, at alle forhold i livet, de små som de store, har felles
trekk. Når jeg nå ser på dette lille samfunn her, som besværes så voldsomt av belastningen
fra fortiden, kan jeg uten videre overføre tilstanden på andre og større samfunn. Der er
det ikke bare et skip med lykken ombord, som er gått til grunne, og som menneskene
har vanskelig for å glemme. Det er slektledds idealer, folkedrømmer, som er blitt
tilintetgjort, og som har skapt et evig savn, en fortærende anger: Hvorfor? Hvorfor? Men
i det små som i det store gjelder det frem for alt, at ungdommen, det nye liv som
blomstrer frem, må løsrive seg fra sagnet og drømmen og skape sin egen tid.
Presten syntes beveget av sine ord.

– Kanskje er det meningsløst, at jeg talers således til Dem – De som er en fremmed,
men jeg føler, at her i det lille samfunn har jeg den samme oppgave som andre må ta på
seg i de større forhold.

Skumringen sèg innover landet. Men ennå lå havet speilblankt der ute belyst av
solnedgangen. Over elvens og fergestedets mørke hevet åsene seg, disse tidlig snebare åser,
ennå rustbrune og jernharde før våren, brått belyste, kaldt tindrende, grantoppen var
likesom fulle av sølvskillinger. Solgangsvinden var kald og den fremmede slo
kappekraven oppover ørene. Den kappe han bar var vid og av et grønnlig stoff, i brisen
fra havet beveget den seg omkring ham likesom en luftig bølge, således gikk han
langsomt ved prestens side ned i de trange, mørke smug.

Men de to unge, Ann-Mari og Sigvard, hadde uten å tenke nærmere på det fulgt med
sollyset, ettersom det flyttet seg oppover åssiden. De nådde omsider helt opp, hvor veien
gikk gjennom et skar. Her snudde de og så nedover mot fergestedet, som ble stadig
utydeligere i skumringen. De sto lenge tause og ettertenksomme. Da vendte Sigvard seg
mot den annen kant og pekte henover veien, som gikk gjennom skaret.

– En dag må vi gå den vei, sa han, bort herfra.
Ann-Mari ble plutselig skremt.
– De venter meg der nede, svarte hun, det er blitt kveld. Losoldermannen har tent i
stuen allerede. Og se der går Signe på bryggen.
Signe var moderen.

Det begynte å blinke hist og her i vinduene og de to gikk veien nedover.
Losoldermannen, som var enkemann og bodde alene, hadde tent lampen i sin stue. Det
var en stor skipslampe av nikkel, som egentlig var bestemt til å henge i sine bøyler i
kahyttstaket, men som han hadde satt fot på, så den kunne stå på bordet.

Lodsoldermannens bolig var en underlig blanding av kahytt og fiskerstue med denne
særegne hygge, som en lun stue ute i skjærene alltid gir, når den er innrøkt og lavloftet og
fylt med allslags greier fra sjølivet, skipskister, modeller av skuter, åttekantede
skipsklokker og skilderier på veggene som forestilte stolte fullriggere, som seiler inn mot
kystens fyrtårn.

Losoldermannen hadde lenge utover kvelden sittet og kost seg med sin pipe, da han
syntes at noen kom. Nå var hans stue således innrettet, at man ikke kunne nå like inn fra
ytterdøren, men først måtte gjennom en liten forstue, hvor det hang all slags tøy,
oldermannens sjøhyre, støvler og annet bråte. Han syntes plutselig, at han hørte noen var
kommet inn i forstuen, han reiste seg, la pipen på bordet og lyttet. Så gikk han og åpnet. Det var mørkt
der ute og lampen fra værelset ga kun et sparsomt lys. Men han kunne da straks se, at det
sto én der ute. Det var den fremmede, hvis bleke ansikt svømte ovenpå kappens bølgende
vidde, de mange frakker og oljehyrer, som hang ned fra knaggene i den sparsomme
belysning, fikk det lille rom til å ligne sjøen, havbunnen, den fremmede steg ut i
lampelyset.

– Losoldermann? spurte han, kjenner du meg ikke igjen?

Den gamle sjømann rygget tilbake i værelset, men den fremmede fulgte etter ham, la
hånden på hans skulder og sa:

– Det er meg, Andreas, som er kommet tilbake.