VIII.
Neste morgen var det søndag. Også i et sådant lite sted kan det merkes på så meget og
mangt at hviledagen er der. En jente går forbi i nystrøken kjole, en fisker i blendende
hvite skjorteermer sitter ved havegrinden og maler gjerdestavene grønne, fra stuene
kommer lyd av menneskestemmer, folk er hjemme, skorstensrøken er blå og fin av god
kaffe. Også været er søndagspusset, en usedvanlig tidlig vårdag, et gjennomsiktig lys, som
løfter de fjerne vidder nærmere – langt der ute kan man se de ytterste, skumfrynsede
skjær så tydelig som i en kikkert.

Gangen til bedehuset begynner tidlig. Det er forbausende med slike små
menneskesamfunn, hvor mange merkelige mennesker det er, når først folk viser seg
utenfor stuene, hvor mange skakke og halte og frem for alt hvor mange gamle. Det så ut
som om tiden hadde satt seg fast i disse mennesker og kun langsomt forvitret i den salte
luft fra havet, hvor i de levet. Dernest var det også underlig, hvor hurtig prosesjonen mot
bedehuset dannet seg, når den først var begynt: Der kom en gammel kone ut fra sin dør,
sortkledd med salmebok i vantene, dét var tegnet, folk hadde
stått innenfor sine gardiner og ventet, med en gang stavret mennesker ut av alle grinder
og dører og av seg selv dannedes toget. To eller tre gikk sammen – og ikke de gamle bare,
men også de yngre hadde lagt seg til denne gebrekkelige gang, denne særlige duknakkede
kirkegang, som er betegnende for enkle og hengjemte mennesker, når de nærmer seg et
gudshus. Det var ”est koner, alle omhyggelig oppyntet i svart – hatter, kåper, salopper,
kalosjer, fløyelsbånd, silkebendler, alt i svart, et gufs av loftmørke og oppbevarte kisteklær.
Denne vandring, som var så mørk i seg selv, kastet likesom en skygge omkring seg midt i
solskinnet. Og ut fra vandringen bredte seg en mumlen av sukk og sørgmodighet,
egentlig var det bare ordet ja, men i forskjellige modulasjoner ja, ja, ja, og med
tilsetningen akk: Ja, ja, ja, akk ja. Da vandringen kom forbi fergekroen ble alle
vredladent tause.

Innenfor i fergekroen hadde allerede kvinnfolkene gjort huset i stand for dagen. I det
kirkefolket passerte, sto Kaisa ved en av de små vindusglugger og tittet ut, skjulende seg
bak den blå gardin, lyset traff hennes ansikt og tegnet hennes profil mot de brune bjelker,
en skarpskåret, fugleaktig profil, det var noe tenksomt, speidende i hennes øyne, ikke ulik
rovfugleøyne, som høyt fra redet speider ned mot menneskenes dyp. Ettersom folkene
gikk forbi, nevnte hun deres navn hviskende for seg selv ett for ett, hun regnet sine
fiender.

Overalt i fergefolkenes hus var det skummelt og halvmørkt. Også når dagen sto
gnistrende av sollys utenfor. Den opprinnelige, gamle bygning hadde få og små vinduer,
som oven i kjøpet satt dypt inne i bjelkelaget som glugger i slottsmurer. Dessuten var de
gamle tilbygninger i århundrenes løp hengt ganske tilfeldig på det gamle hus, ofte
skjulende de få tilganger på lys og luft som fantes. Inne i krostuen var kister og bord av
dunkelt og innrøket tre, den eneste pynt på veggene var en rad tallerkener av tinn.

Kaisa ruslet fremover i stuen.

- Nå går de til bedehuset for å dømme oss fra kroen, sa hun.

En grå skygge løsnet seg ut fra en av stuens dypeste kroker. Det var Johannes, som
hadde sittet og halvsovet der inne.

Kaisa fortsatte.

– Jeg kunne se på dem, hva det gjaldt. De tidde alle sammen, da de gikk forbi. Det er
ofte, man hører bedre ut av en stillhet enn ut av en støy. Øynene de sendte hit var
tydelige nok, ondskap og skadefryd. Nå begynner de å dure løs derover i bedehuset. Vet
du, hva det betyr, Johannes? Det er betlerstaven som skal rekkes oss.

Johannes forsøkte å tenne sin pipe, men hendene hans skalv, stikken sluknet en etter en.

– Vi har da penger nok, sa han omsider lavmælt – i kisten der oppe.

- Penger, vi, hugg hun plutselig i, det lød som et skrik: Kaller du det våre penger! Det er
penger som en gang skal oppfylle sin store bestemmelse. Hvorfor ser du ikke på meg?
spurte hun plutselig. Har du dårlig samvittighet? Ditt blikk viker alltid unna i den siste
tid.

Hun sto igjen med sine hender fremstrakte som klør.

– Jeg? svarte mannen fordektig og nølende. Han vendte seg mot henne og møtte
hennes blikk, men bare for et sekund.

– Jeg begynner å bli redd for deg, hvisket han og vendte seg bort fra henne. Han trakk
slåen fra den store døren for å åpne.

– Også om dagen? spurte hun og lo spottende. Kan du ikke vente med din frykt til om
natten. Det er i mørket at de ondes gjerninger skal fullbyrdes.

Johannes skjøv de store dører til side. Der nedenfor bryggen lå fergestedets båter klint
inn på hverandre. Elven ”øt langsomt forbi.

I det han gikk ropte han tilbake.
– Jeg har båtene å passe.

Kaisa gikk hen til døråpningen og betraktet mannen, mens
han romsterte i båtene der nede. Nå og da stanset Johannes i sitt arbeide og ble sittende
ettertenksom på toften med hengende hode. Kaisa lo igjen.

Johannes hørte den hånende latteren, men så ikke opp. I stedet vendte han ansiktet ut
mot ”oden. Snesmeltingen oppe i høydene hadde tatt til, for elven var blitt bredere på et
par døgn og hadde en fyldigere drift, det var et stritt arbeide å passere med robåt. På den
annen side av elven lå det ”ate land lagt innover mot en blånende åsrygg, tvers over
landet strakte kjøreveien seg mellom en lindeallé, hvis grener svaiet umerkelig likesom
beveget alene av lysstrømmen, som tegnet seg funklende gjennom hele alleen. Langs
bredden der borte sto et belte av siv, langt inne i sivene var båtbryggen med hestefergen
fortøyd inntil. Således var landskapet her nede ved fergestedet.

Gutten Sigvard kom inn i krostuen og spurte etter Ann-Mari.

– Hun er i sitt arbeide i dag, svarte Kaisa bistert, hun kan ikke ”y omkring både natt og
dag.

– De skal ikke legge ondt ut for Ann-Mari, Kaisa, sa Sigvard med et voksent alvor, som
sto underlig til hans unge år. Det er ingen jente her ved fergestedet, som er ”inkere til sin
gjerning.

– Hoster loppen? spurte Kaisa så innsmigrende spøkefullt, at Sigvard fór sammen som i
frost.

– Jeg kommer fra bedehuset, sa han om litt.

– Nå, og hva hyler de om der inne?

– Den nye presten taler om dere, Kaisa og om vertshuset. Han sier, at djevelen har slått
bo i det gamle bjelkehus. Og at djevelens ånd har besatt også menneskene. Dette
vertshuset er djevelens kirke, sier presten. Herfra spinner satan sine garn ut. Dette garn er
den falske livsglede. Det glimter i maskene av de ulykkeliges blodige sved og enkers tårer.
Det var vakkert.

– Vakkert? spurte Kaisa, i det hun pekte med sine krumme fingre ut mot trappen og
elven: Men du søker jo også din gjerning her i djevelens garn, skjønt du er en storbondes
sønn og ikke skulle behøve det.

– Ja, ja, svarte Sigvard saktmodig, jeg vet det nok, men jeg synes det var vakkert sagt
allikevel. Det var som om jeg kunne høre ordene i mitt hjerte.

Kaisa stod stille en stund og hennes øyne fyltes med gremmelse.

– Kanskje har han rett allikevel den nye presten, sa hun lavmælt, dér hvor den
allmektige viker til side, gir han djevelen plass. Mennesker, som er forlatt av gud blir lett
den ondes bytte. Men hin onde er også en husbonde med makt. Vi får se.

I det samme åpnedes døren ute mot veien og den fremmede gjest trådte inn. Han hilste
goddag i stuen og forsøkte å smile fornøyet, men det ble et redd og forlegent smil. Han
hostet og samlet sin grå kappe over brystet. Han var blek i huden og u”idd i hår og
skjegg, som om han ikke hadde vasket seg til morgenen.

– Fryser De? spurte Kaisa, så kan Sigvard legge på peisen.

Den fremmede kastet et sky blikk hen på ildstedet, hvor ennå et par stokker lå
halvbrente fra kvelden i forveien.

– Ja, takk, svarte han, kanskje det. Jeg fryser virkelig. Det er forunderlig. Jeg har gått i
solen hele tiden, men solskinnet varmer meg ikke. Det er likesom det blåser kjølig tvers
gjennom meg uten å varme.

Han satte seg ned ved det store bord og gned de lange, valne hånd”ater.

Kaisa forsvant ut i kjøkkenet, hvor hun ropte vredt og utålmodig på Ann-Mari.

Den fremmede spurte:

– Kommer losoldermannen her også i kveld?

– Det gjør han, svarte Sigvard henne fra peisen, han heter
Andersen.

– Andersen, jaså.

– Vet De ikke det? Og han kommer her hver lørdag og søndag.

– Så treffer jeg ham nok.

Sigvard forsøkte seg nølende:

– De har vel vært så lenge i de varme land, at De må fryse bestandig her oppe.

– I syden er husene bygget av sten, svarte den fremmede, og det finnes enkelte hus der
nede, som har en bestandig og uavrystelig kulde i veggene. Likesom gravkamrene.
Gravkamrene blir alltid kaldere. Kanskje litt, umerkelig litt kaldere for hvert tiår, men
dog kaldere, i all evighet kaldere og kaldere.

Ann-Maris stemme ropte på Sigvard fra kjøkkenet og han gikk straks der ut. Snart etter
kom de begge tilbake igjen. Ann-Mari dekket den øverste del av bordet, hvor den
fremmede satt. Sigvard ble stående og vente ved siden av med et kaffeservise trykket
varsomt i armene. Så snart duken var brettet ut med meget omhu, forsøkte Sigvard å
plassere kaffekanne, men Ann-Mari stanset ham med et bebreidende blikk, en vred
rødme steg opp i hennes kinn, hvorledes kunne han tillate seg - ! Ett for ett tok hun av
serviset bort fra hans armer, kopper, tallerkener, smøret og kannen, det var som hun
plukket fra en stumtjener, her var allerede arbeidets enemerker strengt avgrenset. Hun
dekket bordet sirlig med kvinnelig ømhet – og da Sigvard klosset ble stående og glane
med det tomme brett, snudde hun på ham og skjøv ham blidt til side, urolig ved tanken
på, at hans klossethet kunne gjøre henne skam. Han ruslet ut i kjøkkenet med brettet, i
sine bevegelser ikke ulik en stor ung hund.

Den fremmed spiste ikke meget. Han satt hele tiden og skygget med den ene hånd for
øynene. Det blendende vårlys oppfylte dørens firkant som et fantastisk lysbroderi av luft
og hvite skyer. Ann-Mari la merke til det og lukket døren halvt i, så det påny ble dunkelt
i den store stue. Hun bar ut i kjøkkenet igjen.

Den fremmed gjest ble alene i stuen. Gjennom de åpne dører hørtes Ann-Maris og
Sigvards dempede stemmer. Det var en passiar i fortrolighet, men en oppmerksom lytter
kunne kanskje ha hørt, hvorledes Ann-Maris stemme var belærende og Sigvards
spørrende og innrømmende.

Da kom Signe inn i stuen, moderen, den synske pike.

Hun kom opp fra elven og bar på noen fiskegreier, som hun la fra seg i en kork. Den
fremmede reiste seg straks, da hun kom inn og han stillet seg med ryggen mot den
glødende peis. Hans hode lyste hvitt i det halvmørke rom.

Signe gikk frem og tilbake i stuen, hun hadde noe å ordne med.

Gjesten iakttok henne uavbrutt hele tiden. Men besynderlig nok lot det ikke til, at
Signe hadde bemerket hans tilstedeværelse. Hun hadde ikke nikket, da hun kom inn og
hun gikk flere ganger forbi ham uten å se ham, skjønt hun så på ham.

Plutselig kalte han på henne, sa hennes navn lavmælt, nesten hviskende: Signe.

Hun stanset et øyeblikk i sitt arbeide. Sto lyttende, men fortsatte så travlere enn før. Så
kalte han atter på henne, denne gang høyere: Signe, sa han, det er meg.

Hun vendte seg mot peisen og la hendene, disse magre, arbeidsomme hender i angst
mot sitt bryst. Hun stirret på ham, men hun så ham ikke, det kunne ikke være mulig.
Hennes øyne, som hadde et hvitskimrende, fiskeaktig glans, så tvers gjennom ham, som
om han ikke var noe levende, men alene en dypere del av mørket, hvor igjennom
flammen i peisen glødet. Så tilendebrakte hun sitt arbeide og gikk stille ut av stuen.