X.

Losoldermannen gjentok navnet Andreas flere ganger og stirret dumt og uforstående på den fremmede. Så la den gamle merke til, at han hadde gjestens hånd hvilende på sin skulder. Han skjøv den lempelig av seg og hånden gled nedad hans skjorteerme. Losen følte ubehag av dette, en frysning, de to menn sto tause overfor hverandre en stund og den fremmedes ansikt fortrakk seg i en slags fortvilelse. Det suste i den brennende lampeveke, ellers var det meget stille.

Men for sjøfolk og kystboere, hvis skjebne er knyttet til havets bratte omskiftelser, kan det helt uventede ikke lenge vedbli å være en gåte. Intet er i lengden utrolig, derav kommer den evige stirren ut mot horisonten etter lengst forsvunne kamerater, folk kan bli borte i halve menneskealdre og mere og så komme hjem igjen, grånet i håret og med fremstrakt hånd.

Da losoldermannen hadde fått summet seg litt, var all ettertanke over det utrolige i hendelsen blåst bort og det eneste som ble tilbake var forvissningen om, at her sto Andreas. Det var jo Andreas, som var kommet hjem igjen. Og ut fra denne forvissning hevet seg et tåkeaktig minne om skipet som dro

avsted for mange år siden, de synkende seiltoppene over horisontens sølvrand – og så alle de andre som var med ombord.

Losoldermannen grep i plutselig, overstrømmende ivrighet den annen hender:

– Velkommen hjem Andreas. Gud være lovet, så skulle vi høre fra dere ennå en gang.

Han trakk ham hen til lampen for å se nærmere på ham.

Andreas kunne ikke si noe. Det vibrerte omkring hans munn, som om han i sin store rådløshet var på gråten.

– Du fryser jo, gutten min, fortsatte oldermannen hjertelig – han kalte ham gutten min, så meget eldre var han – dine hender er jo iskalde.

Han skjøv ham ned på en stol. Da han hadde sett på ham ennå en stund i skinnet fra den gule lampe, falt forundringen over ham.

– Nei, at du er kommet tilbake, noe så merkelig. Nå forstår jeg hvorfor jeg følte meg så underlig til mote, da jeg så deg første gang i går kveld i fergehuset. Jeg må ha gjenkjent deg allikevel uten å vite det selv. Nå kan jeg så tydelig kjenne trekkene. Du var ikke mere enn unggutten den gang, men jeg kan se deg allikevel. Munnen, ja. Og pannen. Om det så er hårluggen, skjønt den er grånet nå.

Oldermannen tok fatt i hans kappekrave.

– Og sånn fin mann, som du er blitt. Også har du vel reist meget omkring. Hvor har du vært, gutt?

Igjen fikk Andreas dette nesten fortvilede uttrykk av rådløshet. Han svarte:

– Ja, jeg har reist meget omkring. Men det står alt sammen som et utydelig tåkeslør for meg. Kanskje er jeg syk. Jeg synes, at jeg erindrer bestemt alene fra i går kveld, da jeg sto der borte på den andre siden av elven og ropte. Kom over! Kom over!

Andreas gjentok disse ord med så høy og bønnfallende stemme, at den gamle los uvilkårlig så seg om i stuen.

Stillheten der inne var plutselig så følbar, at losen fôr med hånden over pannen likesom for å jage vekk en uforklarlig engstelse. Bare døde ting stirret på ham. Lampens kuppel var som et ansikt, og urskiven var også som et stirrende avventende ansikt, og i det gule lampelys kom det samme skinn også i Andreas´ trekk.

Andreas oppfattet, at han hadde ropt for høyt og senket stemmen nesten til en hvisken:

– Nei, jeg husker intet annet tydelig nå, enn at jeg sto der borte på bryggen i sivene. Og da jeg hørte, hvorledes sivene rislet i elvedraget, var det som om jeg var kommet dit fra ingen steder.

Han smilte forlegent:

– Underlig ikke sant? Jeg husker også, at jeg var umåtelig trett etter reisen. Men den vogn, som hadde brakt meg dit, kunne jeg ikke høre rulle bort igjen.

– Jeg kan forstå det, svarte losoldermannen, det er bevegelsen etter hjemkomsten, som har overveldet deg.

– Ja, kanskje er det sånn –

Plutselig ga det et sett i den gamle.

– Vi må kalle på folk! Hva tenker jeg på!

Men da grep Andreas ham påny med begge hender om skjorteermene.

– Ikke ennå, ba han innstendig og med en faretruende hast i stemmen.

– Hva går det av deg gutt! Utbrøt den gamle, du skulle se å komme til sengs snart, dine hender er gresselig kalde. Og hvorfor skal ikke varsle de andre?

– Jeg må tale med deg alene først, ba den hjemkomne, og dessuten har jeg redsel for å møte mange mennesker.

Losoldermannen ble sittende, men uvillig.

Han fikk tak i tobakkspungen, hans hender famlet usikkert, da han stoppet pipen, men så snart den dampende blå røyk virvlet omkring deres hoder fant han sin ro igjen.

– Når jeg tenker meg om, så begynner jeg å fatte deg. Du er kommet til meg først, fordi du vet, at jeg ikke hadde sønner eller brødre ombord. Det er kanskje ting i denne begivenhet, som skal meddeles forsiktig. Jeg skal ikke være påtrengende, gi meg tid. Hvorledes gikk det skipperen?

Andres lente seg langsomt inn mot stolens ryggstø, tobakksrøyken, som lå mellom dem i drivende blå bølger, bevirket at han ble utydelig og liksom kom så langt bort.

– Jeg skal også fortelle deg om skipperen, sa Andreas.

– Er han i live? spurte losoldermannen.

– Bare gi tid, fortsatte Andreas i sine egne tanker, du skal få vite alt. Også om styrmannen, Johansen.

Det lysnet i den gamles ansikt.

– Ja, styrmannen, Bertil Johansen, han må være på min alder nå!

Andreas gjentok forundret «på din alder» - og betraktet nøye oldermannens værbitte, eldede ansikt. Og det kom igjen noe rådløst over Andreas, som om han ikke forsto sammenligningen mellom oldermannens alder og styrmannens. Men den gamle fortsatte halvt for seg selv: La meg nå se . . . Da han reiste var han . . . Og nå er jeg . . . Joho, det stemmer

Andreas nevnte et navn til:

– Husker du Gustav?

– Gustav? – Han tenkte seg om.

– Lille Gustav til Stina på skjæret.

Jo, så husket losoldermannen ham. Det var jo den minste dekksgutten ombord.

– Han var alltid så blid den lille Gustav, forklarte Andreas, det var intet, som kunne sette ham i dårlig humør.

Og så nevnte de flere navn. Noen navn kom Andreas med, andre nevnte oldermannen.

Det var således annenstyrmann, den lange, magre annenstyrmann med arret etter et knivstikk over øynene, en særing var han, som høyst ugjerne talte med noen.

Så var det båtsmann, som bestandig var opptatt med å rette og reparere på alt mulig, selv om det ikke var nødvendig, han var oppfinner og grunnet alltid mumlende for seg selv over nye oppfinnelser og forbedringer.

Så var det den tykke kokk - og så kom matrosene en for en, helt til man sluttet igjen med den vesle Gustav. Alle var unge sjømenn, blonde, friske, muntre. Om enhver ble det sagt noen ord, erindringer, som gjorde dem levende for minnet.

En for en kom de inn i stuen, tiden sank lydløst tyve år tilbake og, omvirvlet av røyksløret, sto de gjenkomnes ansikter, der, lyse og sorgløst smilende som den gang de reiste –

Losoldermannen og Andreas talte seg mere og mere hissig inn i erindringen og plutselig synes også losoldermannen å bli grepet av forestillingen om, at stuen var befolket av for lengst forsvunne eller døde, han så seg engstelig om.

De fjerneste kroker av stuen lå i dunkelt halvmørke. Til å fordype denne dunkelhet bidro det også, at veggene var malt med en dypgrønn farve, selve veggbordenes sammenføyninger, som rant loddrette ned fra taket, kunne minne om striper i sjø, således som man kan se dem, når man bader og dukker dypt ned og helt nede fra bunnen åpner øynene mot overflate. Den gamle sa lavmælt:

– Det er underlig her i kveld. Det er som om vi påny, du og jeg, satt ombord i kahytten på «Lykkens Prøve»

Aldri, syntes han, hadde hans stue hatt sådan likhet med en kahytt som i kveld – han så mot vinduet. Det var dog en besynderlig stille natt. Den blå gardin, som sluttet tett til vindusrammen, dannet skille mot et uhyre dyp utenfor.

Andreas syntes å ville forebygge et nytt spørsmål, for han sa hurtig:

– Om dem alle skal jeg fortelle deg senere. Du må ha tålmodighet med meg. Jeg kunne ikke tenke meg muligheten av å begynne i kveld. Jeg er utslitt.

– Jeg forstår, svarte den gamle alvorlig, du har sørgebudskap å melde.

– Kanskje er det således.

– Til alle?

– Spør meg ikke mer oldermann!

– Det er kanskje en opprivende og sørgelig oppgave du har. Du trenger til å være styrket og uthvilt. Jeg skal ikke plage deg. Har jeg ventet så lenge, kan jeg vente en dag til.

– Det kan også de andre, sa Andreas. Og det er lettere for dem, for de vet ingenting. Derfor må du love meg ikke å si noe før i morgen.

Han så mot den mørke gardin.

– I morgen ved dagslys, la han til.

Losoldermannen betenkte seg litt og svarte så:

– Det lover jeg. Men du skulle ikke ta deg din oppgave så tungt.. Hva du nå enn har å fortelle, så er det jo dét, at det er gått så lang tid allikevel, tyve lange år. Hva er det som har drevet deg hjem til slutt? Samvittighetens stemme i ditt indre?

Andreas rystet på hodet.

– Jeg vet det ikke, svarte han, jeg vet ikke hvorfor jeg er kommet het. Jeg vet bare at det er en forferdelig makt som har drevet meg hit.

Plutstelig gikk en ny forestilling opp for den gamle losoldermann og han spurte med usigelig forbauselse:

– Hvorfor har du dog ikke sagt noe til din mor?

Andreas skjulte sitt ansikt, i det han støttet pannen mot sin hånd.

– Skån meg, sa han.

Oldermannen betraktet hans lange, hvite hånd og det gråstripede hår som ved tinningene var vått av svette. Han gjorde en bevegelse som for å komme Andreas til hjelp og slutte ham i sine armer.

– Du har det ikke godt, Andreas, sa han, jeg synes jeg hører dulgt gråt i din stemme, når du snakker. Jeg er en gammel mann, som har møtt mange mennesker og megen sorg i mitt liv. Jeg tror du er ulykkelig og fortvilet.

Andreas svarte ikke. Han reiste seg for å gå.

– Blir du lenge hjemme? Spurte oldermannen.

Da hevet Andreas sitt ansikt og så på den annen, et blikk som var hvitt av angst.

– Nei, svarte han hurtig, jeg må der ut igjen.

Han tok farvel uten å rekke oldermannen hånden.

Da den gamle åpnet døren til forværelset, og i det Andreas gikk gjennom det mørke rom, bredte den eiendommelige skipslukt seg på ny, en lukt av rustent jern og gamle lanterner, den var så inntrengende som lukten av strandbredden etter en stormnatt, da havet har veltet sine dype masser opp.

– Her skal bli ryddet, sa oldermannen, jeg har for mange gamle greier her.

Oldermannen ble stående på terskelen, i det Andreas famlet seg frem, svevende mot utgangsdøren.