IV.
Den fremmede hvilte hodet i hånden, han skygget med hånd”aten for øynene, som om
lyset fra para“nlampen sjenerte ham.
– Har De dårlige øyne? spurte losoldermannen.
– Ja, svarte den fremmede, jeg har en gang fordervet mitt syn i et japansk gassverk, men
med disse sterke brillene kan jeg dog se sånn noenlunde, men jeg tåler ikke godt sterkt
lys, jeg går nødig ut om dagen, og jeg liker å bo i slike gamle dunkle gjestgiverier som
dette.
Ovenpå kunne man høre Johannes og kromadamens trinn på gulvplankene. De var
beskjeftiget med å gjøre den reisendes værelse i stand. Nå og da stanset trinnene, og det
ble stille der oppe, som om ekteparet sto sammen og overlagde et eller annet i stillhet.
Både oldermannen og den fremmede lyttet uvilkårlig, kanskje fordi de egentlig ikke
hadde noe å tale om seg i mellom. Losoldermannen ville nødig gå, noe ufattelig holdt
ham igjen, en merkelig interesse for den fremmede; han forsøkte å få et bilde av den
fremmedes ansikt, men det var
ham likesom umulig å få noe annet ut av det, enn at det var et magert og blekt ansikt.
Det var dulgt, skjegget skjulte noe, brillene skjulte noe med – og så var det hånden, den
”ate hånden, som skulle skygge for lampelyset riktignok, men som også dekket ansiktet.
Den fremmede syntes plutselig å føle tausheten pinlig, han vendte tilbake til sitt tidligere
emne.
– I et gammelt hus som dette ja, mumlet han, har jeg mange år lengtet etter å bo. Så
mørkt og stille, veggene er av tykke eikeplanker, hvorigjennom lyden av støy og stemmer
vanskelig kan nå, hvert værelse er som en avsondret verden for seg. Og så den evig
strømmende ”od utenfor vinduene, er det ikke likesom selve tiden glir forbi i
ubønnhørlig uavvendelighet, egentlig har jeg i mange år vært på vandring for å søke et
sånt hus.
– Blir De her lenge? spurte oldermannen.
– Nei, nei, svarte den fremmede nesten forskrekket, ikke lenge, min natur er ikke slik,
jeg kan ikke være lenge på hvert sted.
– Det er Deres forretning er kanskje som driver Dem til å søke nye plasser.
– Mine forretninger, tja . . . . det kan man kanskje si, jeg oppfyller min bestemmelse og
for så vidt er dette min forretning.
– De har sikkert reist meget omkring i verden?
– Meget, umåtelig meget.
– Kommer De fra Amerika nå?
– Jeg kommer fra England. Jeg kommer fra en liten engelsk by, som heter Coltherge,
har De hørt om den? Akk nei, det har De nok ikke. Det er en meget liten by, ytterst
sjelden kommer det fremmede dit, den ligger helt avsondret ved en liten ”od, som snor
seg frem i langsomme buktninger, å, disse engelske ”odbredder med eiketrær og
ensomme “skere i skumringen, det er en verden for ulykkelige mennesker.
– Omtrent som dette stedet her?
- Ja, svarte den fremmede med et plutselig hastverk i stemme–, kanskje som dette stedet
her.
– Hvis De slår Dem ned her, sa oldermannen stillferdig, da
blir De ikke den eneste ulykkelige.
– Jeg kunne ikke la være å oppfatte litt av folkenes snakk her i kveld, sa den fremmede,
har man da slett ikke hørt noe som helst fra det skipet, som forsvant for så mange år
siden.
– Ingenting.
– Ikke engang en meddelelse om, at det er strandet eller forlist?
– Nei, intet. Den morgen for tyve år siden sto vi alle sammen ute på skjærene og så
skuta gå til havs for fulle seil. De kan tro, det var et stolt syn, som “kk våre hjerter til å
banke. Ingen har kunnet glemme det siden. Dette smukke syn lever uutryddelig i
minnet, og det er blitt menneskenes forbannelse. Det siste vi så av skipet, da det forsvant
ute i horisonten, var mastetoppene og vimplene, underlig ikke sant, det var likesom det
med en gang seilet sporløst inn i evigheten. Og det er nettopp dette, som har trollbundet
de etterlevendes tanker, at ingen har sett skipet mere, ingen i hele den vide verden med
dens lange kyster og tusener av øyer og mangfoldige skip. Menneskene her grubler og
grubler og kan ikke bli fri den tanke, at skipet ferdes et steds ute i gåtefulle strekninger,
en slags forbannelse, hvorav det en gang skal bli forløst og vende tilbake.
– Verdens hav er umåtelig store, mente den fremmede, det er slett ikke så besynderlig, at
et skip forsvinner. De ”este her hadde vel slektninger ombord?
– De ”este ja. Og for det meste ungdom. Det er aldri sett så vidunderlig besetning
ombord i et skip, alle, fra skipperen til dekksgutten var levende begeistret for skipet og
følte det som en del av sin eiendom. Og det var det da også.
– Hadde også fergefolkene her noen ombord? spurte den fremmede nølende.
– En gutt, eneste sønn, han var vel 18 år den gang.
De to satt tause en stund. Stillheten ble bare brutt av trinnene der oppe på takplankene.
Så fortsatte oldermannen lavmælt:
– Det er en del av forbannelsen, som hviler over dette stedet, at den helt har forandret
menneskenes sinn. Før i tiden var fergefolkene her strevsomme og bra mennesker,
omgjengelige og fredelige folk. Med årene er de blitt mere og mere underfundige. Nå
kaller vi alle sammen fergemadamen for heksen Kaisa, kanskje kommer det av, at det er
taterblod i henne. Hun har aldri kunnet slippe den tanke at sønnen en gang skal komme
tilbake, tvert imot den tro er vokst fastere og fastere i hennes sinn. Hennes eneste higen
går ut på å samle så mange penger sammen, at hun kan gi sønnen, som reiste som yngste
jungmann, et nytt skip å føre, når han vender tilbake. Overalt i fergestedet er det nå bare
fattigdom og elendighet, det er gjestgiveriet her som tar all fortjenesten, spør bare alle de
fattige og bleke konene om hva de mener om heksen Kaisa. Men det er likesom hun aldri
får nok, det er blitt en slags galskap hos henne, forbannelsens galskap, skipet hun skal
bygge til den hjemvendende sønn blir stadig større og “nere i hennes fantasi, Gud vet,
hva hun mener med et skip, men nå fabler hun i alle fall om et skip med forgylte
mastetopper. Jeg vet i alle fall, at det vil bli trist å gå ombord i et skip, som er bygget for
slike penger. Sorgen kommer til å sitte og gråte i de forgylte mastetopper.
– Men den unge piken, som var her for litt siden, hvem er det?
– Det er Ann-Mari, svarte oldermannen med en tydelig varme i stemmen, det er hennes
sønnedatter, det er lysstrålen ved fergestedet, det er forbausende, at et sådant barn har
kunnet vokse opp i et sånt mørke av hat og elendighet.
Plutselig ble oldermannen oppmerksom på en bevegelse hos den andre.
– Men De ryster jo, sa han, De fryser. De er trett også. Hvorfor går De ikke opp for å
sove?
– Når jeg er riktig trett, svarte den fremmede, så har jeg angst for å sove. Drømmene er
ens annet liv, ingen kan vite på forhånd,
hva man skal møte der. Den unge pike, fortsatte han, er altså datter av sønnen,
som forsvant.
– Ja.
– Og hennes mor?
– De ble ikke gift. De nådde ikke å bli gift, før de reiste. Moren var en fattig jente fra
uthavnen, og kanskje var sønnen også engstelig for å fortelle sin strenge mor om
forholdet. Så kom da ulykken etterat skipet var forsvunnet. De vet slike ting bedømmes
strengere på avsidesliggende steder enn ellers i verden. Det er virkelig en ulykke og en
stor skjensel.
– Men moren?
– Det er Signe. Vi kaller henne for den synske pike, det påståes at hun kan se ting, som
ellers ikke kan oppfattes av det menneskelige øye. Men det er vel bare en slags galskap hos
henne. Ulykken og lengselen etter den forsvunne elsker har forstyrret hennes hode
stakkar. Hun er ikke egentlig menneskesky, hun blander seg med oss andre, men det er
allikevel, som om hun lever i en umåtelig ensomhet. Hun går omkring og søker, det er i
hennes øyne bestandig no forunderlig søkende og stirrende, som man helst går til side
for. Ofte står hun ytterst ute i skjærene og ser utover havet, som om hun ventet, at de
skulle vise seg igjen over horisonten, mastetoppene og vimplene. I hele denne dag har
hun lidd av en forferdelig uro, frem og tilbake, ut og inn bestandig, men man lar henne
gå, for hun er jo ikke riktig i hodet. Storm og blæst, solskinn eller regn, det er det samme
for henne. For en time siden kom hun inn fra skjærene, aldeles borte, oppjaget, taus,
skjelvende, nå er hun sikkert gått der ut igjen. Vet De, at hun er den siste, som har hørt
noe fra skipet . . . det vil si, forsatte oldermannen hviskende, det er ikke så riktig fatt med
dette. Hun er synsk. Hun har hørt stemmer fra skipet.
– Hva var det for stemmer.
– Jo. Stemmer, som skulle røpe, at skipet var i fare. Det var en stormnatt for mange
herrens år siden. Vi satt mange omkring bordet der akkurat som i aften. Da kom hun
styrtende inn og ropte: Nå har jeg hørt det. Stemmer fra skipet. Det forliser.
Den fremmede slo pelskraven helt opp over ørene. Det begynte virkelig å bli kaldt,
nattekaldt. Vedtrærne inne i peisen ulmet bare så vidt og oste.
– Og hvordan tok folkene her dette? Spurte den fremmede.
– De svarte ingenting. Bare så på henne og tidde. Derpå var det en, som tok til å le. Så
lo nok de ”este. Men det var en uhyggelig og kunstig latter.
Den fremmede reiste seg plutselig. Trinnene kom nedad trappen. Litt etter viste
Johannes seg med et brennende lys i hånden. Fergemadamen hadde ennå ikke vist seg for
den fremmede, var gått inn i det mørke kjøkken.
– Deres værelse er i orden, sa Johannes, skal jeg følge Dem opp.
– Det er ikke nødvendig, svarte den fremmede og tok lyset fra ham, jeg kan selv “nne
frem.
Ute i trappegangen hevet han det brennende lys høyt over sitt hode og ropte inn i det
belgmørke kjøkken:
– Hallo, er der ingen. Jeg synes jeg hører noen her?
Men da han intet svar “kk, gikk han videre oppover trappen, som knaket under hans
trinn.