VII.
Trinnene ble borte langt innover. De to unge sto og så på hverandre.
– Det er en, som har lyttet, hvisket Ann-Mari.
Sigvard svarte ikke. Han lot spillet blåse noen strofer, hvilket kunne gjelde som en
hilsen fra ham til den lyttende, at det hele var ham likegyldig.
De tok igjen plass på benken, denne gang tettere inn til hverandre, Ann-Mari strøk sin
hånd inn under ynglingens arm. Forstyrrelsen hadde gjort dem ennå mér fortrolige.

Ann-Mari hvisket:
– Hvis det er en, som har hørt, hva du snakket om, så sladrer han kanskje i morgen. Og
så gjør de andre narr av deg.
– Hva bryr jeg meg om det, svarte Sigvard mutt.
– Du vet jo, at alle mennesker synes du taler så underlig. Likesom så studert. Ja, jeg synes
ikke det, jeg liker alltid å høre på deg.
– Jeg har jo heller ikke andre å tale med enn deg snart, Ann-Mari.
– Og det heter seg blant folk, at der borte på fergestedet blir alle så besynderlige.
De satt tause en stund. Så sa Sigvard:
– Det er vel Signe de tenker på først og fremst.
– Ja, svarte Ann-Mari nølende, det er mor de tenker på først og fremst.
Således omtaltes alltid den gale pike. Endog Ann-Mari nevnte henne ofte ved navn,
Signe. Det er skikk på landet og i små trange samfunn, de uekte barn må ikke krenke
modernavnet ved å benytte seg av det. Når noen sa til Ann-Mari «Mora di», så lå det
alltid et stikk i det, et forsøk på fornærmelse.
– Ja, Signe er underlig, sa Sigvard grundende, hvorfor taler hun så sjelden, hun er da
ikke stum.
– Det har jeg også tenkt ut, svarte Ann-Mari med barnlig ivrighet. Når hun ikke taler, så
slipper hun jo de onde og harde svar. Jeg kan ikke huske henne annerledes enn sånn, som
hun nå er, stille og stum. Men det har vel vært annerledes, når jeg var helt liten. Det har
jo vært familiens skam det, at jeg kom til. Og i den første tid har hun vel fått et hugget
svar, hver gang hun spurte om noe. Eller et spottende svar. Og så har hun heller villet tie
helt stille. Jeg tror mor har hatt det meget ondt. Men nå ikke lenger. Hun har det ikke
godt, men heller ikke ondt. Hun lever aldeles for seg selv. Det er likesom hun drømmer
hele tiden og slett ikke vil våkne opp blant oss andre mer. Hun taler til meg en gang i
mellom, når ingen er tilstede. I dag tidlig tok hun meg inn til seg, hun var så forferdelig
ivrig, det var liksom hun ville fortelle meg en storartet nyhet. Ann-Mari, sa hun, nå
kommer våren for siste gang. Og da var hun strålende glad. Er det ikke rart?
– Signe er en synsk pike, sa Sigvard med stort alvor.
– Synsk, men hva er det egentlig.
– Synske folk, svarte Sigvard, kan se ting, som ikke vi kan se.
– Kan de også ane kommende hendelser?
– Også det.
– Så er det kanskje noe hun aner nå. Det må være noe gledelig, for jeg har sjelden sette
henne så lykkelig.

Sigvard satt og stirret taus opp i stjernehimmelen en stund. Så sa han plutselig:
– Tenk om din far kom tilbake!

Ann-Mari trengte seg redd inn på ham, la seg inn til hans matrostøy. Med gråt i
stemmen, svarte hun:
– Ikke du, Sigvard, ikke du! Du må ikke tro på det. Derfor er jeg så redd for, at vi skal
bli gående her. Så blir også du besatt av forbannelsen.

Med selvbevisst overlegenhet og uhyre avvisende svarte Sigvard:
– Nei, nei! Jeg vet, at skipet er gått under og at alle er døde for lengst.
Han pekte opp mot stjernene.
– Kanskje er alle våre døde der oppe. Når jeg lukker øynene halvt i og stirrer lenge der
opp, så kan jeg se utydelige ansikter mellom stjernene. Og når jeg trekker snorer fra
stjerne til stjerne så kan jeg få skip ut av det. Skip som går så luftig og lett, at det er en
lyst. Ser du de to stjernene der oppe. Ann-Mari, de gnister liksom katteøyne i mørke. Når
jeg henger en snor fra dem og ned til den røde der nede, så blir det til buen i messanseilet
på «Lykkens Prøve», sånn som jeg har sett det på bildet. Og der henne, den skyen, det er
storseilet for en fin bidevind. Og så baugen, se, den svarte fine baugen med skummet
foran . . .

Han stirret betatt: Hvor det er underlig, skuta fyller likesom hele himmelen,
men den kommer hitover.
Ann-Mari grep ham hardt i armen.
– Vi må gå hjem nå, sa hun, det er meget sent. Morgenen begynner snart.
Han protesterte.
– Nei. Nei. Sånn fin kveld, som i kveld. Om du er trett i morgen, så skal jeg arbeide for
to.
– Men Kaisa.
– Kaisa tør ikke gjøre deg noe, når jeg er i nærheten, sa Sigvard hovent.
Han tok henne inn til seg.
– At noen vil være ond mot deg, sa han, det er forunderlig. Men jeg skal aldri forlate
deg, Ann-Mari.
– Aldri, gjentok hun.
– Nei, aldri. Og når jeg tenker på det, at jeg aldri vil forlate deg, så går det en
gledesbølge gjennom meg.

Han løsgjorde lempelig sin arm og begynte å spille, meget dempet, men dog med
utblåsninger og støt og tremulanter, det var sangen om Ann-Mari, den han selv hadde
diktet og satt toner til. Sigvard var ikke alene en drømmer, men også en dikter og sanger.
Sangen om Ann-Mari var ikke som en av disse kjekke, sorglystige sjømannsviser, den var
utelukkende bedrøvelig, og lengselsfullt bedrøvelig.
- - -

Den fremmede, som hadde stått bak plankestablen og lyttet til en del av de unges
samtale gikk raskere hjemover enn på utveien. Han hadde hørt om lysene i sine vinduer.
Nå så han dem selv. Et rødt blink, som sto stille litt og derpå beveget seg hen i det annet
vindu og derpå tilbake igjen.

Da han kom hen til havegrinden, så han, at den sto åpen, sådan, som han hadde forlatt
den. Men den lille dør i plankeveggen var lukket. Han stanset her, grunnende. Da han
visste med seg selv, at han hadde satt døren åpen, måtte det jo være klart at noen hadde
fulgt etter ham. Mon den var lukket innenfra? Han trykket varsomt mot døren. Nei, den
var ikke stengt. Han snek seg inn.

Han gikk fremdeles med stor forsiktighet oppover trappen, men det kunne ikke
unngås, at hans trinn i det gamle bjelkelag, som var slitt av århundrers fotslag, frembrakte
en svak knaken. Da han kom inn på sitt værelse, tente han lyset.

Han ble stående ved døren og se seg om. Alt var tilsynelatende urørt. Der henne
sengen, som han hadde forlatt den. Dér bordet med noen bøker, som han hadde tatt opp
av kofferten. På bordet lyset i stake. Han tente lyset med sin brennende svovelstikke. Jo.
Dér lå hans kofferter på gulvet, den største underst, den minste øverst.

Han løftet på den minste koffert og beså den nærmere. Prøvet låsen, den var fremdeles
stengt. Men så var det likesom noe vakte hans oppmerksomhet. Han tok lyset hen til
kofferten og lot det skinne på dens blinkende sølvbeslag. Så satte han lyset fra seg på
gulvet og tok sine nøkler frem. Han åpnet kofferten med en av de små nøkler, men
meget langsomt og nølende. Han rotet litt med hånden blant innholdet. Så lukket han
kofferten igjen. Men han var hele tiden meget ettertenksom.

Da han hadde satt kofferten tilbake på plass og stillet lyset på bordet, ble han stående en
stund, likesom rådløs. Plutselig grep han seg med begge hender over hodet og stønnet:
- Du store gud, du store gud!
Så ga han seg til å drive frem og tilbake på gulvet, men en gang i mellom stanset han og
gjentok det samme utrop: Du store gud. Så tok han en stol og satte seg hen til vinduet.
Han så ut, i det han støttet hodet i sin hånd. Vinduet var åpent.

– – –
Dypt nede i det store hus etsteds var fergefolkenes soveværelse. De gamle folk var ennå
ikke falt i søvn, de lå sammen i den store himmelseng. Gardinet for et av de små runde
vinduer var trukket til side, så stjernehimmelen kunne sees utenfor. Men nattlyset fra
himmelen nådde ikke å spre belgmørket i værelsets dyp. Gjennom husets gamle
stokkverk trakk en lyd ovenfra, sukk i sukk, likesom vanndråper, som falt langt borte, det
var den fremmedes trinn. Fergefolkene sa ingenting, de lå fullkomment begravet i
mørke, men det var allikevel i denne fullkommende stillhet noe ubestemmelig, som røpet
deres lyttende ører og åpent stirrende øyne.
Så opphørte lyden av trinnene.
Johannes´ stemme sa nede i mørket:
– Han er gått til sengs.
Kaisa hvisket:
– Jeg tror det ikke. Han har satt seg ned. Eller også står han og hører etter. Tal sakte.
– Mon han har merket noe?
– Hva skulle han merke?
– At du har forsøkt å åpne kofferten.
- Det kan han ikke se.
Litt etter. Kaisa igjen:
– Det er penger i kofferten. Gull. Ellers kunne den ikke være så tung.
– Så må det være mange penger, sa Johannes.
– Hvorfor er han kommet hit? spurte Kaisa
– Det har jeg jo sagt deg før, at det kan jeg ikke vite.
– Jeg er sikker på, at det er ingen som vil spørre etter ham. Det er ingen som søker etter
ham. Han skjuler seg. Hvorfor kommer han ellers til et øde sted.
Plutselig sa Johannes klynkende:
– Jeg er en svak gammel mann og han er yngre enn meg.
– Det skal ingen krefter til det, svarte Kaisa.
Så ble det en lang taushet. Under denne taushet hørtes en enkelt gang en stønnen fra
Johannes. Med det var noe merkelig over stillheten i dette mørke, noe fryktelig
besværende, noe vilt grublende.
Plutselig spurte Johannes:
– Hva sa du Kaisa?
– Jeg sa ingenting.
Jo, jeg hørte det, fortsatte Johannes vilt fortvilet, jeg hørte tydelig du sa det: Med øksen . .
. Du sa det Kaisa!
Kaisa svarte ikke.
I det samme begynte daggryet i det runde vindu, et gult øye som stirret inn til dem og i
dette gule øyes lys ble himmelsengen og de gamle fergefolk synlige.