72% Translated
7% Upvoted
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 9 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 5 minutes ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 1 day, 8 hours ago
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 52 minutes ago
1 Translations, 1 Upvotes, Last Activity 51 minutes ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 2 hours ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity 58 minutes ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
1 Translations, 0 Upvotes, Last Activity an hour ago
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
0 Translations, 0 Upvotes, Last Activity None
V.
Johannes ruslet inn i trappeoppgangen for å se den fremmede vel oppe. Fergemadamen hadde skjult seg inne i kjøkkenet, Johannes kunne skimte henne så vidt, kjøkkendøren var åpen, fra lyset, som den fremmede bar i hånden, falt det et svakt skinn ned i det svarte kjøkken, det glimtet der inne som fra øyne i de blanke kjøkkenredskaper. Den fremmede stanset på den øverste trappeavsats.
– Det er døren rett frem, ikke sant? Spurte han.
– Jo.
– Jeg lider meget av søvnløshet, fortsatte han, det hender, at jeg må gå en tur midt på natten eller henved morgensiden, hvorledes skal jeg komme ut?
– Det er en liten dør under trappen her. Den står åpen.
– Det er godt, så .nner jeg nok frem, godnatt.
– God natt, svarte Johannes.
Man hørte den fremmede gå inn på sitt værelse og lukke døren etter seg. Johannes vendte tilbake til gjestgiverstuen, hvor det ennå var litt å rydde opp. Han lyttet gjennom det åpne vindu etter trinn, som ernet seg oppover en stenet bakke, det var losoldermannen på hjemveien. Om litt kom også madamen inn i stuen. De to gamle mennesker gikk omkring hverandre og puslet med sitt i taushet. Det var egentlig ikke noe .endtlig i denne taushet, men det var allikevel, som om de hadde noe å si hverandre, kanskje onde ord, men ingen av dem kom seg til å begynne; det var noe lumsk, dyrisk i deres stillferdige tassen og lusken frem og tilbake. Omsider satte kjerringen seg ned ved peisen. Mannen ble stående under lampeskjermen og pusse noen fiskegreier.
– Hva .kk du for skyssen, spurte hun.
– Han har ikke betalt enda.
Om litt tilføyde han:
– Men han ville gi Sigvard en drikkeskilling.
– Tok han imot den?
– Nei, han tok ikke imot den. Det var en halv daler.
Madamen skar en grimase:
– Han er stolt den gutten. Er Ann-Mari gått i seng?
– Jeg vet ikke, svarte mannen, det er jo lørdagskveld. Den første vårkveld. Jeg hørte trekkspillet borte fra Kirkebakken for litt siden. Det ble nå taushet igjen. Fra værelset ovenpå hørtes lyden av fottrinn. Det var den fremmede, som gjorde seg i stand for natten. Det hørtes ut, som om han åpnet sine kofferter og tok noen saker frem, støvler og annet.
– Han er sikkert rik den mannen, sa madamen med senket stemme. Hans kofferter er beslått med sølv. Sa han noe om, hvor lenge han ville bli?
– Han snakket om noen dager. Kanskje bare to-tre dager. Han skulle videre.
– Jeg forsøkte å åpne den store kofferten hans. Men den var stengt. Det ga et sett i mannen.
– Det er da klart, sa han, man må låse sine saker ned, når man er på reise.
– Det er forresten ikke i den store kofferten han har sine rikdommer, det er i den andre, i den mindre.
– Hvordan kan du vite det?
– Det er da tydelig. Den lille ko.erten vil han aldri skille seg fra. Han må alltid ha den I nærheten av seg. Da han satt her ved peisen, sto kofferten ved siden av ham, og nå og da så han hen til den. Jeg er sikker på, at han bærer store rikdommer i den kofferten. Penger. Gull.
– Det kan også være viktige papirer.
– Det er ingen som renner land og strand rundt med viktige dokumenter i en koffert.
Slike papirer bærer man inne på sitt bryst, i lommeboken. Nei, det er nok andre ting i
den kofferten. Gull.
Det lød igjen fottrinn ovenpå.
– Han går frem og tilbake på gulvet, sa madamen.
– Han lider jo av søvnløshet, snakket han om.
– Av uro, ja. Av dårlig samvittighet kanskje.
– Hvorfor?
– Hva heter han?
– Har ikke skrevet opp sitt navn ennå.
– Og hvorfor kommer han her og slår seg ned på et sted som dette.
– For å .nne ro kanskje.
– Eller for å skjule seg. For hvem? Ja, hvem vet? Kanskje er noen ute og søker ham. Det er noe lumsk over ham. Han kommer langveisfra. Hvor har han fått sine rikdommer?
– Det er noe, som ikke vedkommer oss.
– Han kommer hit i den dypeste hemmelighet. Når han reiser, så forteller han ikke, hvor han skal hen. Han etterlater seg intet spor. Selv om han blir borte her, så vil ingen spørre etter ham. Mannen ble urolig henne under lampen, han tapte greiene på gulvet.
– Du ser dårlig, sa kjerringen, du skjelver på hendene og kan ikke holde på dine saker. Du blir gammel og skrøpelig.
– Årene tar på meg, svarte mannen med rusten og beveget stemme – og så denne evige strid.
– Kanskje begynner striden for alvor nå, mumlet madamen, har du ikke hørt, hvordan den nye presten går omkring og preker.
– Jeg har hørt noe om det.
– Han vil ta gjestgiveriet fra oss. Han kaller det for syndens pesthule. Mannfolkene kommer og drikker alle sine penger opp her, sier han, så det blir intet til hjemmene. Er det vår sak? Vi ber ingen å komme her. Men nå har han fått alle konene med seg. De skriker og hyler hver dag der borte i bedehuset. Kanskje blir fergestedet stengt en vakker dag. Og da står vi der, Johannes. Så skal vi begynne å ta til spareskillingene. For annet utkommer er det vel ikke. Den gamle strakte begge sine krumme hender frem, det var likesom hun viste mannen usynlige penger i dem, - som hun satt der ved den osende peis lignet hun granngivelig en heks. Hun senket stemmen til en hvisken - og ved å høre denne hvisken, ble mannen plutselig redd og kastet sakene fra seg på bordet, som om han ville .ykte, men det var allikevel en sådan hypnotisk makt i madamens ivrighet, at han ble stående og stirre på henne som etret.
– Spareskillingene gjentok hun, alle dem, som vi har lagt til side én etter én . . . som vihar tellet så mange ganger . . . som vi har regnet med . . . og som skulle ligge rede den dag, da han igjen kommer inn i stuen her, han som gikk for tyve år siden . . . det er blodpenger, hyler de der borte i bedehuset, kanskje ja . . . og kanskje skinner de av enkers tårer . . . men det er allikevel våre penger, og for å samle dem har vi gjort oss til utskudd og foraktelige, fordi vi tror på, at de en gang skal bringe oss velsignelse . . . og nå skal vi bli nødt til å la pengene gå tilbake igjen, gli ut av våre hender stykke for stykke, alene for å holde liv i oss elendige gamle kryp. Og når de så er forbi, så sitter vi der ribbet. Og når han endelig en vakker dag trer inn til oss, så .nner også han oss ribbet . . . ribbet for alt unntatt skjenselen.
Hun reiste seg med en stønnen og beveget seg langsomt fremover gulvet på sine giktiske ben. I det hun passerte mannen, vendte hun seg brått mot ham og spurte:
– Du sier ingenting, hva?
– Det er natt nå, svarte han lavmælt, la oss heller tales nærmere ved, når det blir lyst.
–Du er redd for mørket, sa hun.
Da han nådde terskelen inn til trappegangen stanset hun igjen, lyttet opp mot takbjelkene og sa:
– Ingen støy mere. Han sover.
Mannen nikket.
– En skulle tro, han sover hardt, fortsatte kjerringen, han har hatt en lang og strevsom reise. Han blir ikke lett å få våken.
Spøkende støtte hun sin stokk et par ganger mot gulvet og gikk så innad den mørke døråpning, i det hun lo – denne stakkåndede, hånende latter, som alltid brakte folk til å fare sammen.
Da madamen var forsvunnet i det store hus´ indre, påkom det mannen et underlig hastverk, som om han var engstelig for å være alene her i stuen lenger. Han tente hornlykten, slukket oljelampen under taket, skjøv den store dobbeltdør til side og gikk ut på trammen, trappetrinnene var fuktige av nattdugg og henover trebryggen og den langsomt rennende .od glimret et .nt lysspinn fra månen og stjernene. Husene tegnet store skyggegrupper, hvorav hist og her et skinnende møne eller en fasade sprang frem.
Dypt inne i himmelen var Orions uhyre stjernegarn utkastet, skyene hadde en hastig flukt innunder månen, så det så ut, som om måneskiven slyngedes fremover himmelen I et unaturlig hurtig løp. Mannen stod en stund og så på været, det var blitt sønnavind, en fuktig sønnablæst, som brakte med seg hele mengden av rå havånde, det så ut, som om våren skulle komme tidlig dette år.
Johannes gjorde en runde på bryggen og i sjøbodene, så etter fortøyningene og stengte hist og her. Forinnen han gikk inn igjen i huset, kastet han et blikk opp mot den reisendes vinduer, alle vinduene var svarte, den fremmede hadde slukket lyset og var gått til ro.
Da Johannes var kommet inn igjen i huset, slukket han lykten. Det ble nå stummende mørkt omkring ham, men Johannes kunne bevege seg i det store hus like sikkert ved dag som ved natt, han kjente hvert trinn i trappene og hver bjelke i veggene. Dette var et hus, som det var bygget på i århundrer, hver gang eierne trengte mer plass, var det uten hensyn til sammenheng føyet til nye værelser, trapper og ganger, hele husets indre var et underlig virvar av kryssende trapper og korridorer, men Johannes kjente det alt sammen så godt, at hvor som helst han sto i huset, og en lyd fra dets mange værelser og avsatser nådde ham, selv om den kom ernt hen fra, så kunne han straks bestemme, hvorfra den kom.
Da han nå sto inne i sitt eget soveværelse og nettopp hadde hengt trøyen fra seg på veggknaggen, hørte han en lyd fra husets indre. Han skjønte straks at støyen kom fra den fremmedes værelse. Det var en dør, som var blitt åpnet. Johannes ble stående med senket hode og studere: Var det den reisende som gikk ut. Eller var det noen som utenfra hadde åpnet hans dør.