XII.

Signe syntes besatt av det voldsomme hastverk, som alltid er særegent for sinnssyke, når de er sterkt opptatt av sine forestillinger, hun gikk hurtig frem mot de unge, urolig av indre bevegelse og dog med et gjenskinn av glede i sitt ansikt.

Hun var ivrig etter å betro seg og hennes stemme hadde en intim tone. Det er denne fortrolighet og glede over viten, som gir sinnssykens tragedie enda et trekk av uhygge.

Hun førte Ann-Mari hen til bordet, for at lampeskinnet kunne falle på den unge pikes ansikt. Hun befølte hennes hår og skuldre kjærtegnende og klynkende av fryd. Sigvard gikk også der hen og hev seg med et jump opp på bordet. Ann-Mari syntes dypt bedrøvet. Signe forsto det og ville trøste henne, således som en mor som trøster sitt forskremte barn. Og å gi henne litt av sin lykkes overflod.

– Du skal være rolig, Ann-Mari, sa hun, det er intet å være redd for. Se på meg? Er jeg redd? Nei, jeg er lykkelig, for nå er jeg viss på, at tiden er kommet og da skal du også være lykkelig. Jeg har sett lyset der ute i skjærene. Det begynte tidlig i dag til morgenen. Jeg så det langt langt ute. Så kom det stadig nærmere. Og i kveld var det klarere enn

noensinne. Det står rett over huset oppe mellom stjernene.

– Å mor, sa Ann-Mari.

– Det er det jeg har ventet på i mange år, fortsatte Signe ivrig og overbevisende, nå er det endelig kommet. Det er kommet til oss to og kanskje til alle. Når jeg står der ute, så føler jeg det over meg som en stråleglans. Det er ikke varmt, men det gjør meg lykksalig. Jeg ser alle ting annerledes nå. Når jeg går forbi de andre husene i mørket, så er jeg ikke lenger redd for menneskene. De vet ikke, hva som er kommet til oss, men jeg vet det. Å, Ann-Mari, sånn som jeg har ventet i mange år på dette. Ennå en liten stund, så er alt forbi.

Hennes øyne strålte av fryd,

– Å mor, hva er det? spurte Ann-Mari fortvilet.

Signe svarte overbærende:

– Vet du ikke det, Ann-Mari? Det er forløsningen.

– Signe skulle forsøke å sove litt, sa Sigvard vennlig, du må sikkert være trett.

– Sove, utbrøt den gale gysende, nei, jeg kan ikke sove mere.

– Er det noen som skal komme? spurte Ann-Mari.

– Ja, noen skal komme.

Signe begynte å lytte, ovenpå gikk det i en dør, meget forsiktig, og det hørtes slepende fottrinn som ble borte etsteds i det store hus. Det var Kaisa.

Ved å stå sådan stirrende og lyttende var Signe blitt oppmerksom på den store, dobbelte plankedør, som førte ut mot trappen og elven. Den var så mektig som en låvedør: Når begge flankene ble slått opp, kunne båtene i tilfelle stormflod bli trukket opp og inn i selve krostuen. Nå var døren lukket og fylte det meste av veggen – i sin spissbuede form og med den skrå bjelkebygning kunne den i mørke ligne et grantre.

Signe så betatt på døren.

Hun grep hardt i Ann-Maris arm. Plutselig pekte hun opp og sa:

– Det er et kors. Se det er et kors!

– Det er jo bare den store bryggedøren, sa Ann-Mari engstelig.

Mørket, stillheten og Signes fryktelige uro hadde gjort både piken og gutten redde. De stirret også på døren, som de jo kjente så godt, men det var som om den nå hadde fått et annet utseende, en kirkeaktig høyhet og ro. Den gale gjentok bare: Det er korset – og strøk beroligende hen over Ann-Maris hår.

Det hørtes stemmer ovenpå. To mennesker som talte sammen.

– Det er Kaisa og Johannes, sa Sigvard befriet ved å høre lyden av andre menneskelige stemmer. Ingen kunne forstå, hva som ble sagt der oppe, dertil var huset bygget med for svære planker, men selve lyden, som nådde ned til dem ga tonen av røstene: Kaisas hånende vrede og mannens brummende motsigelser.

Ennå før Kaisas trinn gjenlød i trappen, visste Signe, at den gamle skulle komme. Hun knyttet tørkleet om sitt hode og gikk mot døren.

Sigvard forsøkte å holde henne tilbake, men det var til ingen nytte. Signes blikk uttrykte en vanvittig underfundighet, hun av fullkommen besatt av sine forestillinger og lot seg ikke forstyrre av menneskenes ferd. Hun gikk ut igjen til stjerneskinnet.

– Forsto du henne? Spurte Ann-Mari ettertenksomt, korset? Hva mente hun?

– Hun er jo alltid slik på årsdagen, svarte Sigvard, ellers går det måneder, hvor hun ikke sier et ord.

– Denne gang forstår jeg ingenting.

Sigvard la trekkspillremmen over skulderen. Mens han knappet trøyen, betraktet han hele tiden bryggedøren. Han tegnet med pekefingeren en loddrett linje i luften, som fulgte sprekken i døren – og derover tegnet han en skrålinje, et kors. Han pliret med øynene for å få frem bildet på døren.

– Det kan godt se slik ut, når feltene ligger i skyggen, sa han,

man kan få mange underlige figurer ut av plankenes stilling. Det er som når man ser fremmede menneskehoder i fjellskråningene langt borte.

Han hørte Kaisa komme ned trappen - og spurte:

– Skal vi gå? Eller vil du først høre, hva hun har å si?

Ann-Mari ville ikke gå.

Kaisa stavret gjennom kjøkkenet, støttende seg til sin stokk. Hun mumlet noe for seg selv, det var den siste gjenklang av tretten med mannen, og inne i mellom ordene støtte hun frem strupelyder, som hadde en uhyggelig likhet med munterhet.

Fergestedets folk gikk alltid omkring således for seg selv og gumlet på forbannelser. Da hun trådte over terskelen, opphørte hun ikke med sin brummen, men lot som om hun talte med en stor, svart katt med busket hale, som vaiet omkring hennes skjørter.

– Lampen slukner, sa hun. Så kastet hun et blikk fra den ene til den andre og smilte. Kaisa hadde ennå alle tennene i behold, smilet viftet hvitt inne i hennes ansikt og fremhevet tateren.

– Det er vel kanskje riktig med mørke i elskovstimer, sa hun, gå og hent et lys.

Sigvard gikk ut i kjøkkenet, hvorfra han hurtig kom tilbake med et tent lys i hånden. Han satte lyset på bordet og slukket den osende lampen. Det ble nå mørkere der inne i stuen. Veldige, lydløse skyggefigurer svinget omkring på veggene, ettersom folkene beveget seg.

- Har hun vært her? spurte Kaisa.

Det ble straks forstått, hvem hun mente. Sigvard nikket.

– Hun er gått igjen, sa han.

– Mér forstyrret enn i dag har jeg ikke sett henne . . . flyfilla, tilla hun.

– De er for streng mot henne, bemerket den unge gutt høytidelig. De glemmer at hun er syk og merket av ulykken. Hvis De var mere overbærende mot henne, så kanskje det ble bedre.

– Overbærende . . . smil . . . hjertelig . . .

Gamle Kaisa støtte frem ordene og slo takten med stokken mot gulvet. Men hun snerret ikke av raseri som ellers. Hun var snarere mild. Men denne lett spottende vennlighet, som hun ga uttrykk for, i det hun smilende bøyet seg frem over stokken, fikk de andre til å fryse.

– Ydmyke og overbærende mot menneskene . . . sånn skal man være, ja.

Plutselig ropte hun høyt:

– Er det et eneste menneske her, som har vært noe annet enn en gave til ulykken? Jeg har i mange mange mange år ikke kunnet se på noen uten å møte hat og avsky i alles øyne. Jeg forstår kanskje ikke meget av menneskenes ønsker, men det er fordi jeg ikke merker andre ønsker omkring meg, enn at det må gå meg riktig elendig vondt. Jeg satt oppe ved det åpne salsvindu for en times tid siden og så ut over veiene. Jeg kunne telle alle vinduslysene og nevne for meg selv alle navnene på alle kjerringene innenfor, kjerringer i skjørt og bukser. Det var en fortelling for meg. Den var uten ord, men jeg kunne allikevel høre, hva som ble sagt bak hver lysende gardin: Nå skulle den gamle heks knekkes og sønderrives! Nei, sånn som det ulmet fra alle vinduer av selvgod rettferdighet! Det var gjenskinn på gjenskinn fra bedehuset. Dér er jeg i dag blitt dømt uten skånsel. Jeg har ikke ventet meg annet, jeg kjenner livet! Hvis jeg blir rammet av en ulykke, kan jeg ikke nevne én av disse menneskene, som ville rekke meg en hjelpende hånd. For jeg vet –

Hun strakte sine giktbrudne, krokete fingre frem.

– Jeg vet, at alle ville ile til for å rive mine blodige hender bort fra de grep som kunne redde meg . . . Og mot disse mennesker skal jeg være ydmyk og snill og blid, – (hun blottet igjen sine snehvite tenner til et smil) – joho!
Plutselig støtte hun stokken hardt i gulvet og sa:

– Mitt eget regnskap steller jeg selv med og det vedkommer ingen. Jeg skal nok gjøre mitt regnskap ferdig.

– De tar livet for hardt, innvendte Sigvard, det er sant nok, at her er mye fiendtlighet, men det kommer av det, at menneskene ikke har noe gledelig å tenke på. Alle er like ondskapsfulle mot hverandre. Det er ingen som vil det annerledes.

Kaisa bare rystet uvillig på hodet.

– Derfor skulle alle de som kunne det, se å komme herifra, fortsatte gutten modig. Livet kan ikke overalt være så elendig som her. Især de som er unge skulle se å komme herifra.

Ann-Mari grep ham i trøyeermet. Men Sigvard fortsatte ufortrødent.

– Især de unge, ja. De har fremtiden for seg. Ann-Mari og jeg har snakket meget om dette.

– Så skulle du snakke med din far også, svarte Kaisa rapt, han som er storbonde kunne vel lett ordne dette med fremtiden.

– Å, far gir seg nok, når bare ikke jeg gir meg.

– Ja, han kunne kanskje strekke seg så langt som til å holde bryllupet her i heksens kro, i de forbannedes hus. Her er forresten tomt i kveld.

– Det har De selv sørget for, mor Kaisa, sa Sigvard: De var sannelig ikke imøtekommende mot de få mennesker som var her.

Kaisa fikk igjen sin spøkefulle tone.

– Det er helligaften i kveld, sa hun, jeg må begynne å holde meg prestens ønske etterrettelig og respektere hviledagen.

Plutselig spurte hun:

– Men hvorfor henger dere her, unger! Skal det kanskje også sies om meg, at jeg hindrer de unge fra å søke ut i guds frie natur. Det er dans inne i skogen. Jeg hørte det gjennom det åpne vindu.

– Så har De altså ikke noe imot, at vi går i kveld?

– Nei, nei –

– Men hvis De har noe derimot –

– Jeg venter ingen her. Bare den fremmede gjest. Lyset kan stå og brenne til han kommer. Han blir ikke lenge her forresten.

Kaisa vendte seg mot lyset og pusset det med sin lange magre klo. De andre kunne ikke lenger se hennes ansikt.

– Skal han videre? spurte gutten.

– Han skal videre, sa Kaisa.

Da hun var blitt alene, tok hun lyset for å gjøre en runde i huset. Skyggene fulgte henne som store, svevende kapper inn gjennom rommene og med mørket begynte et annet liv i den store skjenkestue.

Gjennom de øverste vindusglugger falt et fint spinn av lys ned fra stjernehimmelen, plutselig var vinduskarmen og bordkanten grønne som de gamle grønne stener på kirkegården. Taket ble borte i mørket og fikk en umåtelig høyde, og nede ved gulvet beveget de funklende katteøyne seg uten en lyd.

Da den gamles fottrinn ikke hørtes lenger, var det allikevel ikke helt stille i det store hus. Slike hus som har levet i århundrer kommer aldri riktig til ro. De er vare for all slags vær og vind og blir aldri ferdig med klagende og knirkende å legge sine planker til rette. Og fordi huset har fått preg av de lange års beboelse, blir det noe menneskelig i disse lyder, som går gjennom husets stokkverk.

Disse lyder kan uttrykke menneskelig velvære, den lune hygge i husets elde, men de kan også få en annen betydning, som får mennesket til å lytte i engstelse, hvis det er ensomt, for menneskenes liv dør aldri, men fortsetter lenge etter de døde – i de slitte trappetrinn og gulv, i dørenes håndgrep og i stolenes vuggen, hvori de bortdragne har hvilt. De gamle hus sjel kan aldri forstås, men blir bare som en anelse hos de levende om at det forgangne liv ennå holder vakt her for å møte det gode med varme og fred og besette de onde tanker med de øde og mørke værelsers uutsigelige kval.