XI.

Tidlig på kvelden var det til å begynne med stjerneklart og stille. Hustakene glinset som av regn i stjerneskinnet, men inne i trærne og nede i veiene lå mørket uutgrunnelig tett.

Det var lenge lys i de små vinduer denne kveld, folkene satt oppe og talte sammen om begivenheten i bedehuset. Også i vertshuset var det annerledes enn ellers på søndagskvelden, ingen snakket videre om, hva presten hadde sagt, men hans besvergelser lå trykkende over alle.

Bare noen få gjester var kommet. De satt vrantne over sine krus, uvillige til å innlate seg i en samtale, snakket litt om utsiktene for fisket, alt ganske likegyldig, for ingen av dem kunne fortelle noen annen hva denne ikke forut visste. Samværet savnet helt den opplivende glans av ondskap og skadefro glede, som var disse menneskers oppmuntring. Om de enn i sine hjerter var tilfredse over den medfart de forhatte krofolk hadde fått i bedehuset, følte de det dog denne kveld som et inngrep i visse rettigheter, retten til å kunne være sammen en

aften under de kjente former. Når det knaket i dørene så de lengselsfulle, om ikke noen andre kom. Kanskje seilmakeren eller oldermannen. Men det var ingen. Det var bare Kaisa eller Johannes, og timene gikk, det trakk ut, og mennene ble stadig mer innvendige og forbitrede.

Vertsfolkene selv skulle heller ikke gjøre kvelden hyggeligere.

Den gamle heks lot som om hun ikke hørte deres bestillinger, så de måtte rope på Anne-Mari for å få krusene brakt på bordet. Og Johannes svarte høyst uvillig på spørsmål, når han en sjelden gang gikk gjennom skjenkestuen. Det lot til, at mannen hadde meget å gjøre utenfor huset i kveld. Han romsterte nede på bryggen med kasser og båtgreier, det var som han hadde satt seg fore midt på helgedagskvelden å rydde grundig opp. Alene sånn som han trakk fram og tilbake med tomme parafintønner – det forundret folkene ved bordet, Johannes var ellers ikke den mann som tok for hardt i, selv ikke raseri kunne gjøre ham arbeidsom i utide.

Ikke heller ville han drikke et glass med. Han svarte rent ut nei, - og med en etterfølgende gurglen nede i strupen, som kunne være en dulgt ed. Og da så han på dem med bøyet hode, så øynenes pupiller gled inn under de buskede øyenbryn, var det likesom han stirret på dem alene med det hvite i øynene.

Mennene grumset hviskende over dette. De syntes Johannes var utidig i kveld. De kunne vel ikke hjelpe for, at kjerringen deres rente i bedehuset og laget oppstyr. Tilslutt trådte Kaisa frem i kjøkkendøren og lot noen ord falle om, at det var helgedagskveld og stengningsdags.

Da lo de høyt ved bordet. Man skulle tro du hadde vært i bedehuset selv, sa de. Kaisa var straks innenfor i det mørke kjøkken igjen. Hennes eneste tilsvar besto i en særlig hissig larm med potter og kar, et språk uten ord som er kjerringers eget og som kan nedverdige langt mer enn fornærmelige

skjellsord.

Og snart syntes mennene selv det ble utålelig trist i huset. Humøret sank som den gule olje i lampen og de begynte å bli riktig onde på hverandre innbyrdes. Så reiste de seg da omsider. Men skjønt de forsto at de ikke kunne være der lenger, hadde de vanskelig for å løsrive seg. En uimotståelig tross og ertelyst satt i dem. De kratset sine piper ut over gulvet, ropte spøkende etter Kaisa, gamle heks! og lo hatefullt.

Så gikk de da dundrende. Den ene kastet bak seg et avskjedsord til Ann-Mari: Hils mora di! Det var i den åpne dør. Utenfor sto stjernehavet over hustakene og belyste deres grovt påkledde gestalter, så ble de borte etter et smell i døren. Deres stemmer og forbitrede latter tapte seg etterhvert, men det var en latter så stakkåndet og uten humør, at den godt kunne ende med et slagsmål allerede ved neste veikryss.

Sigvard, som hadde sittet stille ved peiskrakken, reiste seg brått da han hørte mannens avskjedsord, og ville gå etter. Men Ann-Mari hang seg fat i ham.

– Men Sigvard? spurte hun engstelig, skal du også være med på, å gjøre alt verre for oss?

- Jeg forsto godt, hva han mente, svarte Sigvard, hvorfor skal alle ha lov til å være onde mot deg?

Hun skjøv ham blidt tilbake på benken og satte seg hos ham.

– Jeg forsto det også, sa hun, men det gjør meg ingenting mere. Da jeg var helt liten hørte jeg de samme ordene og noe lignende sagt på samme måten. Jeg skjønte ikke meningen, men følte det bare som noe ondt.

Siden forsto jeg det jo, men da smertet det meg slett ikke så meget som da jeg var helt uvitende.

Sigvard satt og støttet seg på sine knær og stirret inn i peisvarmen.

– Det er ikke til å holde ut her lenger, sa han, jeg har talt med min far igjen i dag.

Det ble en stunds stillhet. Hun spurte ikke. Så sa han:

– Om vi reiser herfra så behøver vi ikke den gamles bistand foreløpig. Vi kan la tiden gå og så får vi se. Han er ikke så hardhjertet som visse andre.

– Jeg drømmer alltid om å gå ut i verden sammen med deg, svarte Ann-Mari.

– Men du føler deg bundet her?

– Hva skal det bli av Signe? spurte hun hviskende.

– Å, din mor har allikevel sin egen verden.

– Hvis også jeg forlot henne, ville hun ikke leve lenger, tror jeg. Jeg har hørt om mennesker som er pålagt en svær oppgave. Mennesker, som er kommet til verden bare for å ofre seg for andre. Det behøver ikke å være en oppgave bare for store og merkelige mennesker. Det kan også være et barn bare, som Gud har lagt sin finger på og sagt: Dette liv så fullt av oppofrelse skal du bære. Du må ikke tro, Sigvard, at jeg bare har hørt dette i bedehuset, jeg har tenkt det ut selv. Jeg tenker meget på det om natten, når jeg ligger våken – og da kommer det ofte en slags ro og tilfredshet over meg. Ja, for jeg er ofte meget urolig, Sigvard, vet du hvorfor?

Sigvard gjorde en bevegelse ut mot det store, uhyggelige rom og sa mutt:

– Du behøver bare se deg om.

– Nei, det er ikke fordi her er så uhyggelig. Det er fordi tiden går. Så underlig, jeg kan ikke forklare det annerledes. Når jeg sitter og regner ut, at nå er det gått en måned igjen, jeg kan jo ikke regne med år, for jeg er så ung, da blir jeg så engstelig, for jeg synes det er en måned til, som har fått tak i meg. Og når så til slutt månedene blir år, da er den tiden som er gått blitt så tung kanskje, at jeg slett ikke kan løsrive meg lenger. Det er som jeg er i en hengemyr og stadig synker mer nedi.

Ann-Mari talte på en egen gammelmodig måte, som helt unge mennesker gjør, når de behandler ting som de gjerne vil forstå.

– Om også jeg forlot Signe, hvorledes ville det da gå? spurte hun, jeg har forsøkt å tenke det ut. Mon jeg ikke da ville føle i mitt hjerte, at noen gikk og ropte på meg? Hvis min mor var som et alminnelig menneske, ja da. Men hun er mere sånn som de levende føler, enn sånn som de er. Hvis jeg gikk fra henne, så ville jeg bestandig beholde henne i min anger. Alltid høre henne, hvorledes hun kalte på meg. Alltid se henne for meg – hvorledes hun gikk og søkte. Hun ville jo slett ikke fatte annet enn at hun kunne treffe meg, hvis hun bare søkte og søkte.

– Tanken på denne fryktelige iveren hennes, fortsatte Ann-Mari, og tanken på hennes utålmodighet ville jeg aldri bli fri. Og når natten kom, ville jeg bare bli fortvilet ved å vite, at nå ligger hun våken og lytter etter mine trinn i mørket. Alt dette er så vanskelig, Sigvard.

Sigvard svarte:

– I dag har hun flere ganger vært ute i skjærene, hun har stått i timevis og stirret, hennes hvite hodetørkle har flagret i vinden. Jeg hørte folkene tale om henne. Se på den gale, sa de. Og så lo de. Men de burde ikke ha vært så muntre allikevel. Kanskje hun sto ansikt til ansikt med noen så mektig, som de ikke kunne ane. Jeg kunne ikke få min øyne fra henne. Det er noe med den troen som vi hører om, den kan gjøre underverker. Det var som om jeg selv fikk noe av troen også. Jeg kunne ikke la være å se derut – og vente på noe . . . håpe på noe.

Sigvard trakk med hendene en bue i luften, som han pleide når han skulle forklare sine drømmerier.

– Hele havet var så tomt, sa han, det var ikke et hakk av et seil i horisonten. Men allikevel var det plutselig sånn for meg, at nå måtte noe komme til syne der ute. Jeg ventet så jeg kunne høre, hvorledes mitt hjerte banket. Det var likesom en slags fryd også. Og altsammen fordi hun sto der ute og stirret. Det var hennes tro som grep meg.

Sigvard ble litt forlegen over sin høytidelighet. Han reiste seg og la mer ved på peisen. Mens han sto bøyd og rotet i gloen, spurte han med karslig forandring på stemmen:

– Skal vi gå innpå i kveld? Jeg har spellet med.

Ann-Mari lot spørsmålet uenset. Hun var blitt oppspilt av hans fortelling og i en tone, som om hun ville betro ham en farlig hemmelighet, sa hun:

– Signe er synsk. Det hender, at også jeg blir besatt av det samme. I hele dag har jeg hatt for meg, at noe uventet og merkelig vil hende.

– Hva skulle det være?

– Jeg vet ikke. Jeg kan ikke se noen ting. Men jeg føler det. Og det kommer nærmere og nærmere. Kanskje er det noe med de gamle.

– De gamle, sa Sigvard likegyldig, de er bare rasende over bedehuset.

– Nei, det må være noe annet. Husker du den forferdelige kvelden, da Johannes trakk kniven mot mormor? Også da hadde jeg det på samme måten. Hele dagen gikk jeg omkring og ventet på en ulykke. Også nå. Det suger her inne i brystet av angst og jeg har sånn lyst til å gjemme meg og bare vente, vente. Og så er det så fryktelig, at jeg ikke kan hjelpe noen. Men jeg vet jo ikke, hva det er. Bare jeg ser på en av de gamle, er det som en kald hånd griper meg om hjertet.

– De ser også uhyggelige ut i dag, sa Sigvard. Johannes er redd for den gamle. Jeg la merke til det i kveld, da han tente lampen og gamle Kaisa sto nær ved og så på. Glasset klirret i hånden hans. Gå vekk! Gå vekk! ropte han. Og så underlig som hun vandrer rundt i huset i kveld. Hun er over alt. Hun kommer ut fra alle skygger, men det er umulig å høre hennes fottrinn. Hvor er hun henne nå? Kan du høre henne?

De lyttet, men det var ikke en lyd å høre. De så opp mot taket.

– For litt siden var hun der oppe, sa Sigvard, jeg undrer på,

om den fremmede er kommet hjem?

– Nei, ennå ikke.

– Blir han lenge her den mannen?

– Jeg spurte ham i dag. Men han bare rystet på hodet. Ja, du spør du barnet mitt, sa han.

I dette øyeblikk ble gatedøren forsiktig åpnet og Signe kom inn. Da hun oppdaget de to, gled et smil over hennes ansikt.

Hun måtte ha løpt sterkt, for hun pustet kortåndet og hurtig. Hennes hodetørkle var glidd ned over nakken, så hele hodet lå bart ovenpå tørkleets folder. Det nesten hvite hår var purret opp av blåsten, hennes ansikt var ennå ungt, men det unge i det var likesom strimet ut av sorgens og melankoliens rynker.

I dette herjede ansikt viste nå smilet seg, en meningsløs glede i vanviddet. Den virket så umenneskelig og fiendsk, at Ann-Mari uvilkårlig grep etter Sigvards hånd og engstelig hvisket hans navn.