XIII.

Det var ennå ikke sent. Det lyste hist og her i vinduene, da Ann-Mari og Sigvard strøk forbi. Nede fra bryggen hørte de larm og stemmer. Det var folk, som hadde vært på søndagsbesøk og nå gjorde båtene klar for hjemtur.

Luften hadde tyknet til litt i den siste time og stjernene lyste ikke lenger så klart, men det var fremdeles stille og lunt. Inne fra skogen lød også i kveld trekkspillet, ungdommens vårfest.

Samtalen hadde vanskelig for å komme i gang mellom de to unge. Ingen av dem kunne løsrive seg fra tanken på Kaisa. Når de talte om henne var det på en vikende, forsiktig måte, som både røpet engstelse og medynk.

–Hun kan ikke for, at hu er sådan, mente Sigvard, det er nå hennes lodd her i verden. Noen er født til gode gjerninger. Andre til onde. Det kan ikke endres.

Ved en svingning av veien, som i svak stigning snodde seg oppover mot skogen, kunne de der nede se fergehuset og elven. Huset lå innunder skyggen av åsen. Det var derfor

umulig å se konturene av huset. Det tok form alene som en stor høy. En grav av mørke. Men inne i dette mørke glimtet nå og da et lys, et dunkelt ulmende lys.

De to unge betraktet dette lys i taushet. De visste begge hva det var. Det var gamle Kaisa som gikk på runde i huset.

Lyset ble borte, kom igjen og skiftet atter plass. Ann-Mari, som anende kjente hver del av huset selv i dypeste mørke, kunne bestemme, hvorfra det lyste.

Nå er hun på salen, sa hun, nå er hun i det lille værelse ved siden av. Nå er hun i trappen. Nå er hun i det store gjesteværelset, i den fremmedes værelse. Fordi huset så ut bare som en mengde av mørke, fikk lysblinkene noe levende over seg, lik øyne som skiftet palass i mørket.

Også noe annet vakte de to unges oppmerksomhet:

Der nede på elven hadde de tilreisende besøkende nå fått båten klar. De rodde utpå. Det ble ropt hilsener fra land og båt. Pårørende hadde fulgt gjestene til bryggen og vendte nå hjem igjen, i det de oppfylte de trange smug med sin passiar. Båten var lenge synlig på elven.

En levende, urolig skygge, hvorfra de våte vippende årer stakk ut, dryppende av stjernelys.

Fordi de sto høyere, kunne de to unge tydelig se enkelheter der nede. De la merke til en skikkelse som beveget seg. En mann, som hadde stått skjult inne ved pakkhusene. Han kom nå frem på bryggen og gikk langsomt hen over den.

De kjente ham på kappen og hatten, det var den fremmede. Begge ble straks opptatt av hans tilsynekomst, så lenge de kunne se ham, var de tause. Først da skikkelsen var dukket inn igjen i mørket bak husene, talte de til hverandre.

– Han er underveis til fergehuset, sa Ann-Mari.

– Ja, kanskje, bemerket Sigvard, men det kan også være, at han bare går en tur. Han har vandret slik omkring hele kvelden. Han taler med ingen, han ser bort, når han møter noen. Han er sikkert meget menneskesky. Vet du Ann-Mari, det var

så merkelig, da vi hentet ham der borte på den andre siden. Han var sikkert stått der lenge og ventet.

– Hvorfor?

– Fordi han sto der alene med sine saker, da vi kom. Han kan da umulig ha gått veien til fots. Jeg lyttet etter om jeg kunne høre en vogn. Og det forekom meg, at jeg hørte bortrullende vognhjul langt inne i landet, men jeg er ikke sikker.

– Nå har han stått og sett på familien som tok farvel og som reiste, sa Ann-Mari. Kanskje har det rørt ham å betrakte slektningenes samvær. Han er meget ensom og rastløs. Hvor kommer han fra?

– Ja, hvorfra? gjentok Sigvard, ute fra den store verden –

Sigvard vendte seg mot havet, den store verden. Det var bare mørke der ute, med enkelte stjerneprikker, og så det bleke gjenskinn på havet, det aldeles farveløse lysflor, som flyttet seg henimot horisonten likesom vindkast, nattens og evighetens trolldom, hvorfra menneskene alltid henter sin uforklarlige angst og sine anelser om døden.

– Og hvor reiser han nå hen? Spurte Ann-Mari, i det hun stirret ned i mørket, hvor den fremmede var forsvunnet, og hun fikk intet svar.

Sigvard førte henne inn i skogen. Der innenfra hørtes støyen av ungdommens muntre lek. Ettersom de fordypet seg i skogen, merket de duften av trærne, vårlukten, som er særlig sterk om nettene etter snøsmeltingen.

* * *

Lenger frem på natten gikk losoldermannen ut av sitt hus. Han var ellers ikke den mann, som satt sent oppe om kveldene, men denne kveld hadde forbigående lagt merke til, at lyset brente time etter time bak hans blå gardin. Og på skyggen mot gardinet kunne det sees, hvorledes oldermannen spaserte frem og tilbake på gulvet der inne. Folk som kjente ham, undret seg: Mon han ventet noen, hvem skulle det være?

Men nå gikk han altså ut fra sitt hus etter å ha slukket lampen. Han ble stående litt på trappen, ikke for å orientere seg, for losoldermannen kunne gå i blinde på de kjente veier, men det var for å lytte etter, om det var noen i nærheten. Han hørte ingenting, og så ruslet han forsiktig inn mellom husene.

Det var tydelig, at han gikk mot et bestemt mål og at han ønsket å være usett. Ved veisvingene stanset han opp og lyttet, før han gikk videre, han var ute på hemmelig ferd. Han kom helt gjennom det lille sted, forbi haver og marker, forbi det gamle verft og skipssmie, helt ned til sjøen på den andre side.

Her lå et temmelig stort hus, dog ikke så stort som fergehuset. Det så ut til å tjene til beboelse og verksted samtidig. Langveggen hadde bare én dør og et vindu helt opp mot hushjørnet, losoldermannen gikk hen til vinduet og forsøkte å se inn, men det var mørkt der inne, folk hadde lagt seg. Så banket han med sine knoker forsiktig mot ruten, og han måtte banke flere ganger før noen ble oppmerksom på ham.

Et menneske gikk på bare føtter over gulvet innenfor. Litt etter ble rullgardinen dratt til side og et gråblekt ansikt viste seg tett inn på ruten. Det var seilmakeren som så etter, hvem som banket. Oldermannen gjorde tegn til ham, at han skulle åpne døren og seilmakeren nikket.

Det tok litt tid, seilmakeren måtte først ta på seg noen klær. Men endelig ble så døren åpnet og oldermannen kom inn i et stort mørkt forværelse.

– Tal sakte, hvisket seilmakeren, ungene sover. Hva er det i veien natterstider?

– Jeg må snakke med deg, svarte oldermannen. Jeg kan ikke få sove. Jeg er i stor uro, seilmaker.

Fra det tilstøtende værelse hørtes barneklynk og en fruentimmerstemme spurte forskrekket, hva denne støy skulle bety.

Seilmakeren tasset dit inn på sine bare føtter og beroliget henne med, at det losoldermannen. Han bøyet seg ned over

sin hustrus hodepute og hvisket: Han har visst drukket . . . er på en kant . . . vi går inn på verkstedet så lenge . . . jeg skal snart bli kvitt ham.

Endelig fikk han fatt i fyrstikker og kunne tenne lys. Oldermannen sto og ventet på ham ute i forværelset. Det var et stort rom, som gikk gjennom hele husets bredde, det adskilte beboelsen fra seilmakerens verksted.

Seilmakeren satte det brennende lys tett inn til oldermannens ansikt, han ville se etter om han var full.

– Så blek som du er, hvisket han, eller kanskje det er lyset.

Seilmakeren hvisket alltid, en hes bronkitthvisken. Han var skjevrygget etter et fall fra masten. Alt hang på ham. Armene hang tunge og unaturlige lange ned fra skuldrene, skjegget hang grått og fillet ut over hans visne lepper. Klærne hang på ham – og nå hang også bukseselene ned fra hans bukselinning og slepte klirrende mot gulvet. Når han gikk barbent, skubbet han seg framover i et par uttrådde tøfler. Alt dette hengende, slitte og slepende i forbindelse med den hese stemmen, gjorde hele hans vesen fordektig.

Seilmakeren fikk lukket døren til soveværelset og de to menn gikk innpå verkstedet. Her tente seilmakeren en oljelampe av blikk som hang i en jernkrok under taket.

Verkstedet var et meget stort rom. Lyset fra oljelampen nådde ikke inn til veggene og det var derfor umulig å overskue all den bråte, som fantes her inne. Gulvet var belemret med hauger av seil, tauverk, taljer og annet skipsutstyr. Langt inne i rommets dyp hang et sønderrevet seil ned fra taket, og dets folder, som utydelig avtegnet seg i den svake lysning, ga denne del av rommet en hemmelighetsfull betydning.

Her hadde det vært seilmarkverksted i over hundre år og disse hundre år hadde oppfylt rommet med en utallighet av redskaper og bruksgjenstander, alt som hørte til skipsbruk kunne finnes her. Rommet var også innsatt med en uutryddelig lukt av sjø og skip, en tjæret, stram og vill lukt, som uvilkårlige henrykket de unge lengtende gutter som kom her inn. Når seilmakeren på regnværsdager åpnet sitt verksted for naboenes barn, ble dette rom en fabelhave, her nådde leken en mysteriøs, en bevegende fantastikk som ingen andre steder. Selv om dagen var rommet halvmørkt. De to små ruter, hvis vinduer var overtrukket med hinder av støv, kunne ikke gi noen lysning.

Under lampen sto et bord, som også var overfylt med redskaper. Det var som et sybord, men i forstørret form, alt var kjempemessig, saksen en halv alen lange, nålene som spyd, også fingerbøllen hadde en annen form, en grov lærhanske med en trykkplate av jern inne i hånden. Seilmakeren skjøv et par krakker inn til bordet og bød oldermannen plass. Han forsikret seg om, at vinduene var tildekket med trelemmer, ingen kunne titte inn.

Losoldermannen satte seg med en slags verdig høytidelighet, det kunne sees på ham at han kom med et viktig budskap.

Han var taus til å begynne med og satt rak rett opp, trykket av viktighetens besvær. Han var blek – hvis man kan tale om blekhet i dette værbitte kobberbrune ansikt. Det var nærmest en slags grønske, som leiret seg tydeligst ved øynene, blikket var rettet oppad mot et punkt i taket, som han kanskje ønsket å fastholde for ikke å falle ut av kurs. Seilmakeren lente seg over bordet mot ham og kjente nå tydelig brennevinslukten.

– Du har drukket, oldermann, hvisket han vennlig – fordi han var glad over å kunne være overbærende.

– Det har jeg, svarte oldermannen, fremdeles seende opp mot det høye, det har jeg . . . Han talte som i en bekjennelse.

– Men du vet seilmaker, at det er ikke min vane. Men de ting jeg opplevde i kveld, fylte meg sånn med betenksomhet, at jeg måtte ha meg en hjertestyrkning. Det er ikke noe å bebreide meg seilmaker.

Seilmakeren ble herover helt forskrekket. Han hevet hendene besvergende i været:

– Nei, nei, nei, utbrøt han, det var ikke således ment.

Plutselig ble han redd for at han hadde skreket for høyt med sin hese stemme, han skulte tilbake over sin skulder og med innlatende vennlighet fortsatte han hviskende:

– Jeg tar meg selv en liten knert . . .

Han reiste seg og slepte seg forsiktig hen til døren, hvor han lyttet med øret mot nøkkelhullet.

– . . . . når jeg synes, at humøret ikke lenger -

Så stille som det var mulig på de fillete tøfler listet han seg ned mot verkstedets mørkeste dyp, der hvor det store seil hang ned fra taket. I det han passerte oldermannen fullførte han setningen:

– . . . at humøret ikke lenger kan holde dette livets utrøstelighet ute.

Losoldermannen forsto, at den andre lette etter brennevin. Tøflenes slepen og seilmakerens hemmelighetsfulle, fordektige ferd og hans forsvinnen i det dunkle seils folder – alt ga i oldermannens påvirkede hjerne det hele fortagende en selsom mystikk: det var en stor reise hans venn foretok, en reise under besynderlige himmelstrøk. En stund etter kom vennen ut av seilet med flasken i hånden.