XVII.

Dagen derpå, tidlig morgen. Veien, som går fra fergestedet i buktninger oppover åsen og videre gjennom skogen inn i landet, hadde seg mange slags folk, som man ellers ikke var vant til å se på dette bortgjemte sted, rettsbetjenter og politi. Stedets folk hadde hatt meget å se på bak sine potteplanter og meget å undre seg over. Men litt etter litt ble det færre fremmede og nå kom det ikke flere. Vertshuset var lukket, det gled ro over sinnene igjen som etter en stormnatt.

Men likesom folkenes lange, sykelige hengivelse til bitre minner hadde gjort sinnene mottakelige for hin søndagsnatts voldsomme utbrudd, det var som et vilt uvær etter en trykkende og lummer stillhet, såldedes bevirket også deres hang til mørk grublen og overtro at selve den tragiske begivenhet kom til å stå i et tvelys av virkelighet og drøm.

De hadde fått et besøk utefra den store verden, hin store verden med de umåtelige hav, som skjulte så mange gåter og så mange døde, men den fremmede hadde bare passert dem, gått forbi deres bevissthet, som han gikk forbi deres små

vinduer lik et vesen, halvt levende og halvt uvirkelig – og derpå var han blitt borte igjen i tilværelsens store hemmelighet.

For disse mennesker ble det således, at han ikke var riktig dødd og ikke hadde vært riktig levende, han var mer som et symbol på straffedom som var gått hen over deres hoder. Egentlig var han intimt forbundet med alles tanker: Drømmene om det forsvunnede skips skjebne var hans fremmedartede utseende, som hørte til i fjerne eventyrland. De bølgende folder i hans kappe var fra havdypene, hvor de savnede kanskje sov den evige søvn. Hans navn Andreas og selve hans plutselige oppdukken var en virkeliggjørelse av deres innerste lengsel mot de forsvunnes hjemkomst. Hans mørke skjebne hin kveld var dommen over fergestedets ondskap. Hans død sammenvevedes med religiøse forestillinger om utsoning og forløsning. Således ble han et truende tegn fra guddommelige makter mot menneskenes formastelige grublen over sin skjebne, menneskene bør intet forstå av den eviges handlinger, han var kommet med budskap fra det forsvunne skip, men ingen hadde fått vite noe.

Den rettsembedsmann som fikk saken til undersøkelse, påpekte den besynderlige blanding av virkelighet og uvirkelighet, som den besto av. Den ga en gjenspeiling av befolkningens indre tilværelse, som var «besatt av overtro, drømmerier, fiendtlighet og doven skjebnehengivelse». De faktiske ting var klare nok, fergemannens tilståelse, blodsporene på den fremmedes kammer og den blodbesudlede øks. Den fremmedes etterlatte kofferter. Men hans lik kunne ikke finnes. Det ble forklart i rapporten således, at strømmen hadde revet den døde løs fra sivene og ført ham ut til havs.

Om det så var den staute, gamle losoldermann, så var også hans forklaring en blanding av «ren sannhet og sannhet farvet av overtro». Eksakte opplysninger om samtalen, som ble ført mellom oldermannen og den fremmede hin kveld, peker hen på, at den fremmede har vært matros Andreas fra den forsvun

ne «Lykkens Prøve». Men samtidig innvever oldermannen sin forklaring med så mange uvedkommende omstendigheter om døde menns stemmer i veggene, liklukt og andre visjoner, at det hele bilde blir utydelig. I den fremmedes kofferter fantes intet, som kunne belyse hans identitet.
I denne lyse morgen gikk et ungt par på veien.

Det var Ann-Mari og Sigvard. Det var blitt full vår nå. Morgenen var gått ut av nattkulden som ut av et forfriskende bad, skogen var ren og duftende og illuminert av vårlys, grantrærnes grener hang utover på funklende gullborderier og de nyutsprungne bjerkene svevet slørlette henover den grønne skogbunn.

Sigvard bar en ransel på ryggen. De to unge var på vei ut mot våren og fremtiden. Ungdommen var endelig blitt løsrevet fra det gamle og gikk mot nye år.

Da de var kommet opp i lien, vendte Ann-Mari seg, så nedover og sa:

– Nå kan vi ikke se mere av fergestedet. Det ligger gjemt inne i dalen.

Hun sa det med en underbar glede, det gamle og onde var for alltid gjemt til forglemmelse. Og så gikk de drømmende videre, sin egen fremtid i møte.