XVI.

Hver gang losoldermannen utenfor slo med knokene mot døren, grep Johannes til sitt bryst, som om bankingen tilføyet ham fysisk smerte. Han lå under for en skrekk som ikke lenger lot seg dempe, - og alt næret denne skrekk: Lyden av mennesker som kom, stillheten, når han ikke lenger hørte noe, ensomheten, som truet, og menneskenes nærvær, alt.

Hans hele skikkelse uttrykte også, hvorledes han skånselløst hadde overgitt seg til angsten: hans lurende holdning, som kunne gi tilsats til flukt, men som også røpet redselen for fluktens ensomhet. Og hans bønnfalende grep i Kaisas arm: ingen måtte forlate ham.

Hans øyne fortalte om hin ville forvirring, som bemektiger seg dyr og jagede menneskesjeler – en ivrig speiden etter redning, hvor ingen redning synes.

Han hadde kalt Signe for samvittigheten. Og hennes tilstedeværelse minnet om samvittigheten, naget, når det våkner i et menneskes tanker og antar form av noe levende og uavlatelig seende, som ikke er til å få bort. Hun var uten omriss, som

hun sto der i mørket, bare grå og dunkel, uten barmhjertighet i øynene, uten et levende blikk, bare søkende og søkende i uutgrunnelig vanvidd, selve den dømmende anger levendegjort i menneskelige trekk.

– Er døren stengt? spurte Johannes.

– Nei, svarte Kaisa, Ann-Mari er jo ikke kommet hjem ennå.

– Så gå hen og steng døren for satan, vi er ikke pliktig til å motta besøk så sent.

– Du er redd, sa Kaisa, hvorfor er du redd?

– Jeg vet ikke om det er redd, jeg er, svarte Johannes, jeg synes bare jeg merker en fryktelig anklage i alt hva jeg ser og hører omkring meg. Se på Signe dér! Hun har ikke sagt ett ord. Hun er en stum anklage utsendt fra guddommelige makter. Og så lysene . . . flammelys på dommerbordet. Og oldermannen, som banker på oss! Hvorfor banker han? . . . Timen er kommen! banker han . . . Vi trodde vi skulle komme til et lukket og fredelig hus, hvor vi kunne stenge oss inne med vår hemmelighet. Og i stedet står hemmeligheten og anklager oss overalt . . . Jeg visste det ville bli sånn, jeg visste det hele tiden. Men jeg kan takke deg for, at jeg kom til å glemme det.

– Enten har du drukket for meget eller for lite, sa Kaisa hånende. Hun gikk til døren for å åpne.

– Vent! ropte han etter henne. Du slipper din makt over meg nå for å overlate meg redningsløst til samvittigheten. Men det er du, som er den mest skyldige. Jeg tror det er riktig, hva folk sier, at du er i pakt med trolldom. Jeg har ikke gjort noe annet enn å føye meg etter din vilje, intet annet!

– Johannes! Johannes! ropte oldermannen utenfor.

– Hvem var det som i skumringen bar øksen der opp? spurte Kaisa uhyggelig blid i stemmen.

– Det var du som fikk meg til det.

– Jeg har aldri nevnt det ord.

– Men du tenkte på det bestandig. Jeg følte det, hver gang jeg møtte deg og hver gang du så på meg: Øksen . . .

Øksen . . .

– Lukk opp! ropte losen

– Kan vi ikke få Signe vekk, før han kommer inn?

– Ingen hører på det gale menneske, svarte Kaisa.

Hun gikk hen til døren og ropte gjennom plankene.

– Hvorfor kommer dere ikke inn, oldermann? Hvorfor står dere der og larmer mot en ustengt dør?

Mens oldermannen og seilmakeren var i ferd med å stige innenfor, søkte Johannes å unngå møtet. I dunkelheten langs veggen listet han seg frem til kjøkkengangen, herfra gikk trappen opp til rommene ovenpå. Johannes stanset plutselig på terskelen, støtt tilbake av mørket i denne trapp. Det var ikke en lyd å høre, men ut fra trappestrupen gikk allikevel et kaldt gufs av redsel. Johannes vergede seg med fremstrakte hender mot dette fryktelige øde av ingenting og vek tilbake, i det han hvisket:

– Alt er blitt annerledes.

Disse ord oppfattet oldermannen, som nå var kommet inn i stuen. Han trådde nærmere.

– Du har rett, Johannes, sa han, alt er blitt annerledes fra denne kveld.

Det var noe fordulgt og samtidig vidende over ham, som gjorde, at endog gamle Kaisa stusset. Hun trakk seg tilbake mot mannen for å være i hans nærhet, om han skulle finne på noe. Johannes synes oppløst av forvirring. Med senket hode sto han der og glippet med øynene mot oldermannen, alt var skittenhvitt på ham, hans blikk, hans ansikt, hans klær, han betraktet oldermannen som om han ventet et blodig angrep.

– Også du, mumlet han, også du er blitt annerledes.

Oldermannens holdning var truende i sin velde. Nå da han sto like overfor det avgjørende ord, følte han seg besværet av sin fullskap og av det usedvanlige i sin oppgave.

Kanskje forekom det ham også, at det hemmelighetsfulle besøk, han skulle berette om, mindre og mindre hadde noen forbindelse med virkeligheten. Hva var sannheten i denne drømmeaktige opplevelse med et menneske, som i mange år hadde vært ansett som død – en opplevelse innvevet med visjoner om liklukt fra sjøen og druknede menneskers stemmer i veggene. Jo mere mystikken i det hele besatte ham, dess sterkere ble han grepet av høytid. Han hadde et budskap å fremføre, som var enestående blant levende mennesker, og han ble derfor svær og vanskelig talende.

Men hele opptrinnet her i vertshuset var et menneskelig møte, hvorunder enhver av de tilstedeværende var så oppfylt av livets dystre tilskikkelser, at det kunne være et møte mellom skjebner, som hadde satt hverandre stevne i de ytterste timer av et levende liv, en anklagestund . . . Der sto dén med sin ulykke, der sto dén . . . Og de gamle vertshusrom forandret utseende, forenet sine dunkle vegger med mørket og menneskenes fortvilelse og ble til et mektig dommerlokale.

– Hvor er han? spurte oldermannen.

– Hvem mener du?

– Den fremmede gjest.

Det var ingen som ga noe svar. Så sa oldermannen:

– Kall på ham.

Tausheten lå fremdeles isnende over alle, en kulde som syntes å komme inn fra elven gjennom den buede dør. Også oldermannen ble oppmerksom på det sære ved denne taushet. Han så fra den ene til den andre. Kanskje følte han svaret i en kuldegysning: Her kom hemmeligheten inn i rommet, uten ord, i den kjølige luftning fra elvens vann.

Losoldermannen brøt stillheten.

– Jeg vet hvem han er den fremmede gjest, sa han. Også dere kjenner ham, mor Kaisa. Vi kjenner ham alle.

I det samme beveget Signe seg.

Tilsynelatende hadde ingen lagt merke til henne hittil. Man var så vant til å se henne komme og gå som en skygge. Ingen regnet med henne. Også nå var hun helt for seg

selv, bortenfor all verden, uten forbindelse med de andre, men hennes adferd virket i øyeblikket som en lettelse i den ulidelige taushet.

Plutselig sto hun helt fremme ved bordet, beskinnet av lysflammene, men også inne fra henne selv kom det en lysning, hennes ansikt strålte. Nå hørte hun igjen ropet der bortefra.

– Hva er det hun hører? spurte oldermannen.

Signes henrykkelse var inderlig, det skinte som en visshet ut fra henne, at hun hørte en stemme som var uhørlig for de andre.

Mor Kaisa gjorde en uvillig bevegelse:

– La henne være. Vi kjenner henne jo.

Signe gikk mot den åpne dør. Nå nådde det henne igjen tonende umåtelig langt borte fra:

Kom over . . . kom over . . .

– Ja, svarte hun, jeg kommer –

Hun gikk ut gjennom døren. Man hørte hennes fottrinn nedover trappen og hennes lyse kjole ble bort i mørket.

– Det var tydelig, at hun hørte noe, sa oldermannen.

– Det er jo bestandig slik på minnedagen, svarte Kaisa, hun hører stemmer omkring seg. Men ofte hører hun slett ikke, hva de levende sier til henne.

Seilmakeren, som hittil hadde holdt seg tilbake kom nå slepende frem på sine tøfler.

– Jeg går allikevel etter henne, hvisket han, jeg synes hun vandrer langs bryggekanten.

Mor Kaisa stilte seg nå like ved siden av Johannes. Det var noe i fergemannens opptreden som varslet om, at han hadde et desperat foretakende i sinne. Også losoldermannen ble grepet av sin gamle venns utseende. Det var som om Johannes ravet i febervillelse, han mumlet usammenhengende ord, forbitrede men uforståelige forbannelser. Endelig hørte de ham si:

– Sådan som Signe er, skal også vi andre bli . . . vi skal lytte til stemmer, som ikke er levende og se mennesker som ikke er til . . .

Kaisa så foraktelig på ham.

– Nå kan du selv forstå, oldermann, sa hun, hva jeg har å stri med. Er jeg ikke et lykkelig menneske? Er det ikke nødvendig å kaste smuss på meg i guds hus? Bør jeg ikke støtes ut i elendigheten?

– Hvorfor kommer han her? hvisket Johannes.

– Ja, hvorfor kommer du så sent og spør etter den fremmede gjest. Ham kan du ikke få tale med mere.

– Hvorfor ikke?

– Han har reist.

Reist . . . Oldermannens veldige holdning falt langsomt sammen. Til slutt smilte han av forlegenhet.

- Men det er jo umulig, sa han.

Vi har selv rodd ham over elven for en time siden, svarte Kaisa, han hadde bestilt kjerreskyss til å møte seg derover og med den dro han videre.

Oldermannen visste ikke riktig, hva han skulle svare til dette.

Kaisa fortsatte:

– Slike folk kommer og drar videre. Ingen vet hvorfra og ingen vet hvorhen. Det er aldri noen som spør etter dem.

Johannes lo hardt.

– Aldri! tilføyde han, det er likesom de skulle vært døde.

Losoldermannen hadde vanskelig for å komme ut av sin forundring. I sin rådløshet unnlot han seg med en likegyldig bemerkning.

– Jeg synes nok jeg så noe bevege seg i sivene der borte i kveld, sa han.

– Ja, det var den fremmede som reiste, svarte Kaisa.

Plutselig utbrøt oldermannen:

– Uten å fortelle hvem han var?

– Han sa et navn, et fremmed navn. Jeg husker det ikke

lenger.

– Jeg lovet å komme til ham ved daggry, fortsatte oldermannen – han hadde noe å fortelle meg. Det faller meg så vanskelig å tro, at han kan være reist. Han besøkte meg i kveld. Jeg satt alene i min stue og tenkte på, hvilken dag det var i dag. Jeg tenkte på alle våre venner, som for tyve år siden ble borte. Og så kom han inn til meg.

De siste ord fikk Johannes til å løfte hodet. Han lyttet etter oldermannens stemme med stigende oppmerksomhet, i sin opphissede sinnstilstand så han visjonært litt etter litt bredte en ny og fryktelig sannhet seg ut for ham.

Losoldermannen fortsatte.

– Og så snart han hadde talt noen ord med meg, kjente jeg ham igjen, hører dere, jeg kjente ham igjen på håret og øynene, skjønt det var gått tyve år siden han reiste. Han ville fortelle meg alt om skipet, men han ba meg vente til daggry, for han var så utslitt . . . så redd for å treffe mange mennesker . . . så redd for å avlegge regnskap kanskje. Det var Andreas. Den fremmed var Andreas, hører dere Johannes og Kaisa, hvorledes kan det være mulig, at han er reist.

Johannes grep med venstre hånd fatt i Kaisas skulder. Han utstøtte en brummen, en dyrisk lyd av smerte og vrede. Kaisas ansikt ble stivt og gustent.

Da hørtes larm nede fra bryggen, larm av stemmer og fottrinn, av årer, som satte sut fra en båt. Så hørtes et rop der nede fra:

– Signe er gått på sjøen!

Litt etter viste seilmakerens hostende skikkelse seg i det åpne dørgap.

– Elven har tatt henne, ropte han med sin hese stemme, Sigvard ror ut for å søke etter henne nå. Men elven har tatt henne.

Da var det Johannes´ brummen forvandlet seg til et skrik av vanvidd og villskap. I et glimt jog kniven gjennom luften. Han brøt hen over Kaisa. Og før noen kunne hindre det, lå han over henne ved dørterskelen.

Han reiste seg og rakte losoldermannen sine blodige hender:

– Før meg bort herfra, bad han.