XV.

Det sto et langt, gult lys og brente på bordet i vertshuset.
Ilden var slukket på peisen, alene en svak rødme i mørket lot ane, at det ennå var glo under asken. Vinduslemmene var lukket, også den store bryggedør. Ute fra kjøkkenet hørtes en svak gnislen i skorstenen, en lyd som flyttet seg omkring i huset lik et skrikende insekt, det var begynt å blåse utenfor. Huset lå hen som ubebodd, stille – uten fottrinn, uten stemmer, en taushet som nådde fra kjeller til loft, noe tomt lyttende som sto ut fra alle kroker og som fikk en ytterligere dybde av det høye, ensomme lys, som sto og brent kapellstil. – Men plutselig slo lysflammen ut til siden og blafret istykkerrevet noen sekunder, inntil den igjen reiste seg. Noen var kommet inn i stuen og hadde trukket blesten med seg gjennom den åpne dør. Det var Signe.

Signe, i den samme slitte verkenskjole med de altfor korte ermer, uten overtøy, med hodetørkleet nedskubbet over skuldrene, og med håret så vilt forblåst som hun skulle være trukket opp fra sjøen. Signe, ennå mere oppjaget enn tidligere på kvelden, dirrende av følsomhet, varsom for ikke å gjøre støy, umåtelig oppfylt av mystisk forventning, - hviskende

søtt hemmelighetsfullt med seg selv, vanviddets tause og dødelig tungsindige liv.

Hun gikk hen til det brennende lys, som hun betraktet med åpne øyne, tomme, uten blikk. En umåtelig indre synsverden hadde likesom lukket virkeligheten ute. Hun la hendene på bordplaten, et bilde på ekstatisk innadvendt bønn foran alterflammen. For hennes sønderrevne sjel, som famlet utenfor tilværelsens grenser, antok selv de enkleste former visjonære dimensjoner, - avstanden fra det brennende lys til den høye, buede port var for henne avstanden fra ulykken til alterets hellige symboler med forløsningens blod i plankenes rustne nagler.

Etter en stunds forløp gikk hun ut i kjøkkenet og kom tilbake med flere lys i hendene.

Hun tente det ene med det andre og stilte dem i en rad på bordet. Veggene ble tydeligere. De gamle tinnkrus fikk glans, og selv taket høyt oppe med de tykke støttebjelker, svarte av røk og elde, ble synlig.

Hun betraktet lenge de flammende lys med en stille drømmeaktig glede, som er særegen for barn eller gale, som stirrer inn i ilden. Men til slutt fikk hennes ansikt et undrende og fjetret uttrykk. Hun flyttet blikket omkring i rommet, og lysene, som hadde avsatt seg på hennes øynes hinner, utvidet seg til store, ulmende soler, farveskimrende tåker, som svømte henover veggene, pulserende som maneter i sjøen.

Denne hypnotiske, dunkle ildverden hensatte henne i fortryllelse. Hun sto nå midt på gulvet, et lite menneske kun i det store rom, omvirvlet av trolldommen, som utstrømmet fra hennes eget sinn. Plutselig bredte hun armene ut likesom til velkomst mot én som lenge ventet og ropte.

- Ja -

Hun gjentok dette ene ord ja flere ganger og med stigende styrke. Hun besvarte en kallen som ble stadig mere utålmodig, hvorfor også hennes svar ble stadig mere inntrengende: Ja. Hun hørte det. Ja, Ja.

Nå foregår det noe i selve den lukkede dør, i den store dobbeltdør ut mot elven.

Et liv oppstår i plankene, til å begynne med er det bare skyggespillet fra de mange brennende lys, refleksene av synsinntrykkene i beskuerens pupiller. Men snart samler bevegelsene seg til en bestemt mening. Noe levende søker besværlig å gjennomtrenge dørens planker. Et underlig, floraktig bølgende liv siver ut av plankenes sammenføyninger og danner konturer i den gamle svakt skinnende ferniss. Skikkelsen begynner å bli ferdig. Den trenger frem i dørens midte, hvor de to halvdører slutter sammen, et stykke ovenfor låsen dannes en lysende plett, et ansikt med en overordentlig hvit og skinnende panne . . . Og likesom når et bilde fremkalles ovenpå et annet, blir en menneskelig skikkelse streket opp i skråbjelkene. I begynnelsen kan dørens struktur sees gjennom den menneskelelige skikkelses hinne, men snart trer skikkelsen helt frem. Og så står han der tydelig innenfor den lukkede dør, den fremmede gjest. Det er Andreas.

Etterhvert som han ble tydeligere, har Signe nærmet seg ham – med nølende skritt, redd for at hans skikkelse skulle vike unna og oppløse seg på ny i det svake lysskimmer på døren.

Nå ble hun stående stille, i det hun la håndflatene mot hverandre.

– Jeg visste du ville komme, sa hun.

Andreas var kledd i sin store kappe. Den hang rett ned i stive, sjøgrønne, drivvåte folder, hans armer og hender skjultes i disse folder og syntes å være sammenvevet med kappen. Han hadde ingen hatt på hodet. Ned i hans panne lå håret klebet av væte. Over det høyre øye hadde han et stort, blødende sår. En stivnet blodstrøm strakte seg fra pannen over hans øre ned mot halsen. Hans ansikt hadde intet uttrykk av skrekk, det røpet alene en umåtelig tretthet og sørgmodighet.

– Signe, sa han, jeg har vært her et døgn allerede. Hvorfor har du ikke sett meg?

– Jeg har ikke kunnet se deg før nå. Men jeg har følt, at du var i nærheten. Da jeg sto der ute på skjærene kom du i mot meg fra havet. Jeg visste det var deg. Jeg har følt ditt nærvær i stjernelyset. Og for litt siden varsledes jeg om ditt komme, således som jeg nå har sett deg komme. Jeg har lengtet mot deg i hele dag, så inderlig som om jeg skulle dø og lengte mot forløsningen.

Andreas bøyet sitt blodbesudlede hode.

– Det er underlig, sa han, at du kan se meg nå. For en time siden gikk jeg forbi deg nede på veien, og da så du meg ikke.

– Hvorfor er ditt ansikt så blodig? spurte Signe.

– Det er øksen, svarte han bedrøvet, det måtte hende, således var bestemmelsen og derfor var det intet som kunne forhindre det. De sto og ventet på meg i mørket, da jeg kom hjem til mitt værelse i kveld. Jeg var så umåtelig trett, Signe, og jeg ville så forferdelig gjerne legge meg ned for å hvile. Det var mens jeg sto og tente lyset, at de hugg øksen i meg. Her, over tinningen. Jeg husker ikke lenger, om det gjorde ondt. Jeg har ingen smerter mér nå. Men helt fra at det hendte har jeg vært på vandring bort herfra. Jeg fjerner meg mere og mere. Du må følge meg, Signe.

– Ja, jeg skal følge deg, svarte hun ivrig, hvor de har vært onde mot deg, Andreas!

– Nei, nei, sa han bebreidende, det er intet annet skjedd enn det som måtte fullbyrdes. Jeg føler det nå som en befrielse. Her er det ingen som skal anklages. De bar meg ned i båten, nedad de trapper som jeg kjente så godt. Jeg skal ikke mere se lysene fra min barndom. Så rodde de meg over til den andre siden av elven og senket meg ned i sivene. Der ligger jeg nå.

En hånd løsnet seg ut fra hans urørlige kappefolder og vinket bakover, hånden lyste hvit mot den mørke dør.

– Nå kommer de roende tilbake igjen, sa han.

Signe strakte fortvilet armene ut mot ham.

– Jeg kan ikke se deg så tydelig mér, hvisket hun. Du blir borte for meg. Men du er ikke død. Jeg kan høre ditt hjerte slå.

– Det er ikke mitt hjerte, svarte Andreas, det er lyden av årene som slår mot tollegangen der ute i båten. De kommer.

Han begynte å trenge inn igjen i dørens bjelker, de skrå lag, punktene av naglene, kunne sees som et spinn gjennom hans legeme. Det siste som var tydelig, var hans hvite hånd, som straktes ut mot Signe gjennom låsens rustne beslag. Hans stemme lød allerede langt bort fra: Du må følge meg, Signe.

– Jeg skal følge deg, svarte Signe, nesten uhørlig.

Hun var veket tilbake mot peisen, hvor hun ble stående forknytt og rådløs. Hun syntes å vente på noe og lyttet stum inn mot det øde hus.

Nede fra bryggen hørtes støyen av en båt som la til. Årer ble skjøvet larmende inn under toftene og tunge fottrinn trampet mot bryggens planker.

Litt etter ble den store dør skjøvet opp på sine gnislende hengsler. Utenfor dinglet en lykt frem og tilbake.

Først kom Kaisa inn, hun bar lykten. Så kom Johannes. Døren ble stående åpen, nattemørket fylte åpningen. Det var nå ingen stjerner å se mer. Elven kunne heller ikke sees, men en svak susen av dens langsomt henflytende velde fylte stuen med en kald og fuktig luftning.

Fergefolkene ble stående forbauset og betrakte lysene på bordet. De så ikke straks Signe. Men så beveget hun seg der henne ved peisen og gamle Kaisa løftet lykten over sitt hode.

– Å, er det Signe, sa hun.

Som om hun med hensikt ønsket å være vennlig, gjentok hun blott:

– Er det deg, Signe?

Signe flyttet på seg, for å bli i stand til å se forbi de gamle og ut mot elven. Hennes blikk søkte forbi alt det nærværende

for å kunne utgrunne noe i mørket der ute.

– Hva satan stirrer hun på, mumlet mannen mistenksomt.

Den gamle kone hysset på ham.

– La Signe være. Kom nærmere, Signe, ba hun blidt.

Signe gled et par skritt nærmere, men stanset så igjen. Den lille lyse skikkelse midt i den store stue så umåtelig fattig og stakkarslig ut.

– Har du vært her lenge? spurte Kaisa.

Signe rystet på hodet: Nei, hun hadde ikke vært her lenge.

– Og er det deg som har pyntet så pent med lysene her?

Signe nikket.

– Det er jo som julaften, sa Kaisa, har noen andre vært her?

Hoderysten, nei.

– Er ikke Ann-Mari kommet tilbake?

– Nei.

Kaisa vendte seg mot mannen og sa lavmælt og beroligende.

- Det visste jeg nok.

Johannes snudde seg uvillig fra henne. Og med synlig avsky over å høre hennes unaturlig blide stemme. Han satte seg ved bordet og lente seg fremover bordplaten. Hele tiden så han på Signe. Det var som om han først nå hadde fått øye på noe fryktinngydende ved henne, hvorfra han ikke kunne løsrive sitt blikk.

– Akk ja, nå er den fremmede reist, sa Kaisa.

– Ja, nå er han reist, hvisket Signe.

Kaisa hevet lykten mot henne og spurte forundret:

– Vet du det?

Signe svarte ikke, men stirret frem mot den åpne dør og lyttet. Plutselig spurte hun:

– Hører dere ikke?

– Hva er det? sa mannen og reiste seg brått. Han grep med hendene om bordplaten for å støtte seg.

– Noen kaller der over, sa Signe.

Hun sto med halvt lukkede øyne, hun var i sin egen verden, det kunne sees på henne, at hun bare oppfattet de andres ord som spørsmål, som kom mot henne, uten at hun ante fra hvem de kom.

– Det roper, sa hun.

– Jeg hører ingenting, utbrøt mannen heftig, hva roper det?

– Kom over, svarte Signe.

Johannes tygget på en ed.

– Jeg hører ingenting nå, gjentok han, og jeg har i alle fall hørt dette ropet her i en menneskealder.

Han var blitt meget blek. Kaisa løftet lykten.

– Du kjenner henne jo, sa hun, du vet hvordan hun tuller bestandig. Men du trenger til noe sterkt, jeg skal hente brennevin.

Hun ville gå ut i kjøkkenet, men Johannes grep fatt i hennes sjal.

– Bli her! ropte han. La meg ikke alene med henne der.

Han pekte på Signe med en skjelvende hånd.

– Henne der, gjentok han, så grå og stille som hun står der. Hun er samvittigheten.

I det samme lød stemmer og fottrinn utenfor og det ble dundret på gatedøren.

– Losoldermannen, mumlet Kaisa forundret, hva vil han her så sent?