XIV.

Etter de første glass ble losoldermannen mere meddelsom. Men han talte i begynnelsen så gåtefullt og uforståelig, at seilmakeren for alvor begynte å tro på losoldermannens fullskap. Og da seilmakeren mente, han ikke burde stå tilbake for den andre, ble det straks et ivrig nipperi til glassene.

– Det var snilt av deg, at du sto opp, sa oldermannen, det skal jeg aldri glemme deg for, skål. Jeg likte ikke å være alene der hjemme lenger. Jeg måtte ha noen å snakke med. Du vet at jeg ellers synes om mitt lille hjem. Jeg kan kose meg riktig bra med min pipe – og et ganske bittelite glass –

Han målte størrelsen på glasset mellom to fingre og målet ble uforholdsmessig lite for den svære besprengte mann.

– Jeg savner aldri selskap, fortsatte han, jeg har som oftest nok med meg selv. Jeg har så meget å tenke tilbake på fra mine opplevelser i ungdommens dager. Jeg har sett meget av verden.

– Det har du, sa seilmakeren, hvis natur det var å holde med alle. Han forsto at oldermannen var kommet for en bestemt årsaks skyld og trykket seg for å begynne – således som det var disse menneskers vane.

Oldermannen skålte og drakk, han ble sittende en stund og betrakte det tomme glass i hånden. Så sa han:

– Men det rareste av alt har jeg dog opplevet denne kveld i min stue.

– Er det noe kjedelig? spurte seilmakeren så inderlig falsk i medfølelsen at det skar, det hørtes ut som han egentlig mente å si: Det skulle vel ikke treffe seg så svinaktig heldig, at det er hendt ham en ulykke!

Oldermannen løftet hånden advarende:

– Ennå har jeg ikke sagt noe. Legg merke til det! Ennå kan ingen si om meg, at jeg har brutt mitt ord. Men byrden kanskje blir for tung å bære. Jeg skulle ikke ha lovet ham å holde tett. Men jeg tenkte ikke over det til å begynne med. Jeg var altfor besatt av selve den merkelige hendelse, av besøket. Så snart jeg var blitt alene, begynte det å demre for meg, hvor vanskelig det var for en enkelt mann å bære denne hemmelighet. Det var også meget, som jeg ikke forsto. Jeg sa til meg selv: Det er noe du kan spekulere på, når du er kommet i sengen, gå du til ro! Men jeg hadde fått en slags feber i blodet. Det ble umulig for meg å gå til ro. Og det verste var, at jeg begynte å føle ubehag ved å være alene. Det er til å le av, haha. Det har ikke hendt meg, siden jeg var lite barn, og engang og ble skremt. Jeg er aldri kommet på det rene med, hva jeg ble skremt med, men jeg minnes det tydelig i kveld. Den samme angsten kom over meg, gamle mann som jeg er. Men jeg kunne heller ikke i kveld forstå, hva uhyggen skrev seg fra.

– Det er uro fra sjøen, sa seilmakeren. Det hender, at slikt kommer over meg også.

– Nei, det er ikke uro fra sjøen. Slikt får jeg alltid på en annen måte. Jeg har ofte gått og tittet på vinduene i uværsnetter og ventet på sørgebud fra sjøen, men det har alltid grepet meg annerledes. I kveld hadde jeg også følelse av en ulykke. Men en ulykke som var nærmere. Som på en måte hørte hjemme i min egen stue. Kanskje har det hatt noe med luften å gjøre. Det er en underlig, trykkende luft i kveld, synes du ikke det seilmaker, stjernene forsvinner en etter en og hele østhimmelen er allerede svart. Og dessuten er det sånn rar lukt i været, iallfall kjent jeg det sånn inne i stuen min, en lukt som av råttent kjølvann. Se etter hvordan været er, seilmaker!

– Ja, ja, hvisket seilmakeren, forfjamset av oldermannens usedvanlige ord, og slepte seg frem mellom seil og taukveiler for å åpne en gløtt i vinduet, hans harking og listende fottrinn lød bestandig som om han var på vei til å henge seg inne på sitt eget lange loft.

– Det tykner til, meldte han hest henne fra vinduet, vi får uvær til morgenen, men ennå er det stille.

Seilmakeren gikk tilbake til sin plass. Han var blitt meget nysgjerrig på oldermannen. Men hans nysgjerrighet hadde også et anstrøk av skadefryd, dels fordi oldermannen hadde drukket for meget og dels fordi han talte så rådløst – oldermannen som ellers slo den verdige tone an, han var jo storbussen på stedet.

Heller ikke nå glemte oldermannen å iaktta den mektighet som ansto seg hans alder og visdom. Det var betegnende for deres gjensidige betydning: Oldermannens ranke velde, han satt likesom på en høyere stol – og så seilmakeren som krumbøyet lå henover bordet, slesk pjattende etter den andre, mens han stadig var ute etter brennevinsglasset med sine slatne gamle fingre.

– Jo, vi får uvær, sa oldermannen avgjørende, et slikt vær som er alminnelig i tropene, men som også kan nå her opp til våre breddegrader.

Han tørret sin svettfuktige panne med lommetørklet.

– Det legger seg som en forferdelig tyngsel på sinnet, fortsatte han. Det er fordømt, at det skulle komme akkurat i natt.

Det var plutselig i losoldermannens øyne frembrutt noe hjelpeløst og forvirret, som ikke skrev seg fra drikken alene.

– Da jeg satt der borte i stuen min, sa han, kom jeg til å ten-

ke på noen av de gamle historier fra sjøen. Vi to kjenner sjøen for en del, seilmaker, men hva vet landkrabbene om havenes og skipenes liv. De gjør store reiser for å utforske ørkener og bergkjeder, de skriver tykke bøker med beretninger om fremmede folkeslag, men sjøen kjenner de ikke. Hva vet de om tåkelivet på Dogger Bank eller om den fryktelige sjeleangst som brer seg over havet foran tropestormen? Eller om alle signalene! Signalene, seilmaker! som på en uutgrunnelig måte går fra skip til skip? Hva vet de om disse hemmelighetsfulle besøk, som skipene får på havet? Disse besøk, som vi sjøfolk nødig taler om, når vi er på landjorden, fordi de blir likesom så eventyrlige og løgnaktige her, men som ute på sjøen hører med i naturens regnskaper. Skjønt –

Han så seg om:

– Skjønt det er som sjøen her inne også. Loftet ditt minner om et vrak som er forlatt. Et slikt stormslått vrak med nedhengende seilfiller, som man kan møte på havet en måneskinnsnatt, det ligger akkurat så stille som verkstedet her. Alle sjøfolk er redde for slike vrak og søker bestandig å komme langt vekk for å slippe å se innover dekket med de brukne master. Her inne på loftet ditt kan våre gamle historier bli levende igjen. Slik var det også hos meg i kveld. Det var den forbannede lukten av råttent havvann.

Han så over på seilmakeren, som bare nikket, seilmakeren fikk alltid gys av glede med, når det ble talt om havets mystiske hendelser.

– Kan du huske, fortsatte oldermannen, styrmannen på «Ellida» som midt på Atlantern så en fremmed mann i skipperens kahytt? Han rente opp på dekket etter skipperen og da de kom ned i kahytten igjen, var det ingen der, men de så at noen hadde streket av en ny kurs på kartet. Jo, du husker historien om den mannen, ser jeg, han kom fra et skip i havsnød mange mil borte. Og lenge etter at han hadde vært nede i kahytten hang den stramme lukten igjen i kahyttveggene. Mange slike minner kom over meg i kveld. Hør nå –

Han lente seg over bordet og la sin hånde fortrolig over seilmakerens.

– Jeg hadde besøk av en mann i kveld, sa han, som fortalte meg en hemmelighet. Men etter at han hadde gått, følte jeg granngivelig på meg, at det også var kommet andre på besøk i stuen min, men andre som jeg ikke kunne se, sånn som det kan hende om nettene på sjøen. De kom etter at han var gått sin vei. Og jeg glemte å spørre ham om, hvor mange som var døde og hvor mange var levende.

– I herrens navn, hva er det du snakker om, spurte seilmakeren.

– Om de døde. Jeg kan ikke vite, hvor mange er døde. Det nevnte han ikke no om.

– Hvilke døde mener du?

– Dem fra «Lykkens Prøve».

Det hikstet til i seilmakeren. Han lettet på seg. Var oldermannen blitt tullet? Var det ikke best å vekke kjærringa?

Oldermannen sa lavmælt og alvorlig, så alvorlig at hans stemme dirret:

– Det skulle altså allikevel hende noe på tyveårsdagen.

– Men hva er det som har hendt, oldermann?

– Ja, hva er det som har hendt? Hva er hendt?

Losoldermannen talte nå halvt for seg selv og strøk tankefullt sitt skjegg.

– Jeg har ikke gått ed, sa han, jeg er ingen meneder. Jeg ga ham mitt løfte. Men han tok ingen ed av meg.

Plutselig ropte han høyt:

– Han er kommet tilbake! En av dem er kommet tilbake!

Seilmakeren så forskrekket på ham, men det utgikk fra oldermannen et så inntrengende alvor, at seilmakeren umulig kunne løsrive seg fra hans grep. Oldermannen fortsatte:

– Jeg har hatt besøk i kveld av Andreas fra «Lykkens Prøve».

Ved å høre dette navn, begynte den gamle seilmakeren å

skjelve.

– I går . . . vertshuset, mumlet han. Men seilmakeren fullførte ikke, hva han ville si. Hans blikk ga tydelig nok beskjed. I går i vertshuset var det nettopp oldermannen som hadde advart alle mot å tenke på den gamle skute. Det var ham som hadde manet forbannelsen frem på veggen. Og nå . . . såldedes sto det å lese i seilmakerens åpne blikk . . . nå var oldermannen selv blitt innfanget i forbannelsens garn.

– Det skipet blir vi aldri kvitt, oldermann, hvisket seilmakeren, vi må kjempe i mot så meget vi vil, men vi blir aldri ferdig med det.

Losoldermannen reiste seg. Han vaklet mot bordet og seilmakeren ilte til for å støtte ham med sin skjeve skulder.

– Det er en heslig trykkende luft her, sa oldermannen, jeg har ondt for å puste.

Om halsen hadde han en ullen krave, som han rev løs. Han stavret besværlig hen til det lille vindu og åpnet det. Han så ut:

– Som jeg tenkte. Himmelen er tykk som en dyne.

Han søkte å gjennomtrenge mørket med sine skarpe losøyne:

– Jeg synes det beveger seg noe der borte på den andre siden av elven. Er det ikke en båt der borte i sivene?

Seilmakeren kunne ingenting se.

– Jeg har bedre øyne enn deg, sa oldermannen, kanskje er det noe, kanskje ikke. Kanskje er noen av de andre kommet. Lukk vinduet!

Seilmakeren førte ham tilbake mot bordet, stelte omkring ham i stor ivrighet for å berolige ham, pusset av krakken med trøyeermet. Men oldermannen ville ikke sette seg mere.

– Vi må gå nå, sa han.

– Også jeg?

– Ja, også du. Jeg vil ha deg med. Det er derfor jeg har kommet hit.

– Hvor skal vi hen?

– Til vertshuset.

– Til den gamle heks så sent! Hun har stengt nå.

– Det er det samme. Vi skal nok få åpnet. Jeg må snakke med Andreas.

Andreas. Det kvakk på ny i den gamle seilmaker – og han vendte langsomt hodet over skulderen, som om han fryktet for å se en gjenganger stige frem fra loftets mørke. Hans skyndte seg å fylle glassene og drakk hurtig.

– Andreas er kommet. Har du ikke forstått? Utbrøt oldermannen sint. Jeg tenkte å holde mitt ord til ham, men så kom denne fryktelig anelse over meg, at det kunne være besøkende i stuen. Det var likesom stua var fylt med hastverk og utålmodighet. Og utålmodigheten gikk inn i mitt hjerte og satte seg fast her.

Han krympet trøyen i brystet.

– Og så kom det meg fore, at jeg hadde plikter også mot andre. Jeg hørte noen kalle. Vi sjøfolk hører ofte en slik kallen uten ord.

– Men når er han kommet denne Andreas.

Oldermannen lo fortredelig av den annens uvitenhet.

– Du har jo selv sett ham, sa han, han kom i går kveld. Den fremmede mann i den store kappen.

Seilmakeren sperret øynene opp. For første gang oppfattet han, at det måtte være noe annet enn løst fylleprat oldermannen kom med. Seilmakeren var allikevel fylt av tvil. Men han var lykkelig tvilende. Innenfor mulighetens grenser var en stor glede kommet. Men torde han tro på denne glede?

– Nei, var det ham, sa han langsomt og undrende.

– Det var Andreas. Jeg syntes også straks det var noe særlig ved ham, noe kjent. Og da han kom inn til meg i kveld og fortalte, hvem han var, kjente jeg ham straks. Syntes ikke også du, at det var noe merkelig ved ham, da han satt der borte i vertshuset.

Seilmakeren, som heller aldri hadde oppgitt håpet og ofte sittet grunnende over sitt arbeide: Kommer ingen tilbake . . . skal vi aldri høre noe mere . . . seilmakeren svarte:

– Jo, jeg syntes nok, han så ut som et budskap.

Og nå ble også seilmakeren grepet av hastverket de ble enige om å gå ut bakveien for ikke å vekke kjærringa. Da de sto ute på tunet hørte de langt oppe i heiene trekkspillåt. Den ble borte og kom igjen, det var ungdommen som gikk hjemover forbi skog og fjellknauser og over åpne marker.